Perspektiv og prioriteringer

Her sitter jeg i sengen, med lap-topen på fanget og drikker Lemongrass te (ikke kaffe som jeg egentlig vil ha..) og forsøker å puste rolig og prioritere riktig.

Det er fortsatt ikke lett, tross mine voksne 48 år har læringskurven på dette med prioriteringer vært temmelig flat lenge

Jeg skjønner selvsagt hvor de store linjene går og hva jeg skal droppe når og for hvem hvis noe alvorlig går galt, men så var det dette med hverdagsstress da.

- Selvpåført, ok, men likevel stress.

I høst begynte jeg å gå av meg stresset. Jeg startet forsiktig med en langsom runde rundt Semsvannet hver morgen, som kjapt ble til 2 runder hver dag med Runkeeper på mobilen. Tomatrød i ansiktet pushet jeg meg opp Tveterbakkene mens jeg drømte om stram rumpe og flat mage, ikke flat rumpe som er ennå en ting jeg lider av.

10 minutter pr.km ble til 6 min.pr km og likevel var jeg ikke fornøyd, så jeg la inn en tur eller runde til - her i nabolaget. Det gikk ikke fort nok, formkurven steg ikke som forventet.
 Til slutt sa kroppen stopp og tvang meg til å ta en pause. Lyskestrekk fordri jeg dro strikken for langt for fort. Det var dette med å skynde seg langsomt....

Den er grei tenkte jeg, lyskestrekk går nok fort over og i mens kan jeg gjøre noe annet. Men neida, nå snart 3 måneder senere sitter strekken fortsatt godt i. Tross kiropraktorer, fysioterapi og forsiktig uttøying - jeg kan ikke løpe eller gå og er tvunget til å drikke Lemongrass te og savne hestene på Sem.

Nå skulle ikke dette havne om trening, men heller stressmestring, eller i allfall forsøk på mestring.

Ta ett skritt av gangen, sier min kiropraktor i Key West.
- Dr.Ross er genial og mente at jeg hadde kommet langt ved å kjøpe meg yogamatte og bukser. Nå er det første steget tatt og så kan du ta det neste når du får lyst. Du er på rett vei, så han i august.
En slik kiropraktor og terapeut burde alle ha. En som tror på deg og forstår at selv en liten tur inn i en fryktinngytende treningsbutikk er et stort steg for mange.

Når tyngdekraften aksellererer i samme takt som din økende alder er det fint med lycra!
Eller ikke så fint.... Jeg foretrekker et par lag med lange t-skjorter “layered” som det så fint heter - godt nedpå knærne.

Wow, fortsatt igang med kropps-pratet her..

Tilbake til poenget, prioriteringer i hverdagen. Mandager suger, men etter å ha satt på 2 stk kokevask og ryddet kjøkkenet kan jeg trygt si at jeg er i gang med uken. Jeg klarer kanskje til og med å kaste aviser før jeg drar på Kafefbrenneriet for å ta en kaffe med min bestis som jeg ikke har sett på måneder. For det prioriterer jeg!

Akkurat nå, mens oppdragshaugen vokser (yippi!) og jeg skulle ha gjort regnskap, tar jeg fri. I en time skal jeg møte en som alltid gjør livet lysere og som jeg kan kalle en bestevenninne. Fordi jeg er “førtis” tror jeg fortsatt på bestisser, kaffe & sladder og at i morgen er en ny dag med nye muligheter til å prioritere annerledes.

10-4 fra soverommet!
Susan

Part one, just hold on we’re going home

I nærheten av gaten min her i Frankfurt sitter en broket gjeng slitne pantertanter, ikledd alt fra Zebra-bukser med matchende Leopard topp til tigerstripede kjoler med sliten elastikk!

- Den mest slitne henger over en flaske hvitvin og roper, Ho ho, DU MAGGIE......
Hei så fint det er å være norsk en mandagsmorgen kl 0730 i Tyskland.

Jeg så de samme damene i Miami i går kveld, melanoma-brune med bleket hår og heller kraftig formiddagssminke. Det var mye som rislet og raslet der de svinset seg frem i boardingkøen, ikke bare armbånd og annet bling, say no more.

- Nei nå er jeg riktig slem, jeg som for 10 minutter siden ble mørkeredd da jeg innså at hun med de blodsprengte øynene i badespeilet var meg
Som alle erfarne “travellerers” (hei Vinnie!) vet - ekspanderer alle kroppens gasser når man flyr, det bærer min 6 måneders “gravidemage” klart preg av.
- Han som satt ved siden av meg har nok ikke det samme problemet nå i otta, han slapp ut samtlige gasser i en kontinuerlig strøm pent foredelt i både tempo, aroma og frekvens i løpet av den  10 timers lange flyturen - Dette til glede for alle medpassasjerer!

Mannen på 69 A derimot snorket så kraftig og ikke minst høyt at flyvertinnen måtte vekke ham hele tre ganger, og det som i begynnelsen var en økende irritasjon hos de nærmeste 10, endte i felles gapskratter og hoderisting. Selv med filmvolumet på maks fikk jeg med meg rallingen og snøftingen..
Jeg har altså nettopp ankommet Frankfurt med Lufthansas ypperlige A380, se bilde, og kan bare konstatere at jeg er og blir en særdeles fornøyd og loyal UNITED kunde!

Ikke noe galt med Lufthansa altså, flyet var fint og nytt, men så mange avbrytelser over intercomen har jeg aldri vært med på! Først på deutch, så engelsk, sågjerne en oppklaring på engelsk og så en tretti sekunders pause før neste “kremt kremt, hallo hallo, uhn bisschen frieden?”
 Maten bar preg av at det er innført strengere regler for E-farge og tilsetningsstoffer av mat her i Tyskland.

Kyllingen var like dødsblek som risen og trist den med. Gamlehjemsmat er beskrivende! Jeg er sikker på at de med nedsatt tyggekapasitet var utrolig happy med konsistensen.
Det var rett og slett et litt resignert måltid:, forsoffen salat med kartofler, frittgånde høner som etter år i fangenskap hadde heller udefinerte lårmuskler, en både sjy og flau saus, for ikke å glemme desserten.
- Et forskremt stykke Sachertorte, ydmyke barberte smuler men en lactosefri forvirret krem “on the side”.
Nei, nå bitcher jeg

Jeg ankom altså nå i morges og gikk inn på første toalett for å vaske hendene og pusse nesen (ref. nabomannen fra flyet..).Etter å ha skviset meg gjennom en INNOVERSVINGENDE dør, (wtf...!) snur jeg meg og river nesten ned det som bare kan kalles “performancekunst” på sitt råeste!
. En eller annen lur kvinne har i morgenrushet klart å klistre sitt heller dryppende bind FAST PÅ VEGGEN! Jo ho, dette var artig du!

Hørte jeg PMS fra helvete og seriøse hormonelle fortyrrelser? Hvem gjør sånne ting?
Tapetserer 1 x 1 kvm med blod, utviltsomt svette og sånnsynligvis tårer?

Jeg har for lengts perfeksjonert “puste gjennom liten munnåpning” teknikken etter å ha vasset til ankelen i hår på Thaipusam utenfor Kuala Lumpur, dusjet i vann som var mer skittent enn meg i Thailand etc etc etc

- Men seriøst damer!

Jeg trodde vi lå hakket over urinaltabletter, menn med elendig “hand to eye coordination” og ikke minst en viss form for felles “dekorum”?
To be continued...

En juletragedie - del 2 - med sau i garasjen

Jeg vurderer å gå til anskaffelse av sau!
- Jepp, en slik brautende, myk, hvit og pusete en. Vaskes med Milo har jeg lært av mor og spiser gress eller annet grøntfôr.
Grunnen til at jeg vurderer å sette av et par kvadratmeter i garasjen er følgende: Datteren min ønsker seg Uggs votter til jul og disse er laget av saueskinn.

Forleden var vi på Storsenteret hvor jeg snek meg inn i butikken med samme navn og hvisket til den søte lille lyse bak kassen, ”hva koster de små blå vottene der?” - De koster bare 1.700 kroner, sa den lyse og smilte som en liten gyllen engel!

Dum-stum ble jeg bare stående med åpen munn i flere lange sekunder før jeg begynte å le hysterisk..
- Sånn hekselatter i skingrende toner som man blir redd av, den typen hvor folk skygger banen!
Jeg lo så jeg gråt, og skjønte at jeg måtte komme meg ut av butikken før følelse nummer to tok overhånd. For jeg ble sinna, ja ordentlig arg!

Der stod jeg midt i storsenteret og husket alle oppslagene om Asker- og Bærums-skolene som cat-walks  og skjønte plutselig at det er VERRE enn da jeg var "ung" og at nå var det på høy tid å sette ned foten. Ja helst oppå et par myke saueskinsvotter til 1700,-!

Jeg kjøper at Uggs er oppfunnet av lurvete surferdudes med perfekte solbrune kropper og blandehvite smil et sted i Australia - og at de frøs på bena etter at de hadde ridd bølgene i timesvis. Men votter?!
Den ser jeg ikke helt... eller luer...

Der sitter de liksom på stranden, de halvnakne surferdudene og drikker kul øl med ugg ugg votter på sine store sterke hender? Hm....

For det gjør det enda verre, at datteren min vil gå rundt med Ugg og Ugg på hver håndbak!

Jeg har regnet meg frem til at i Australia så finnes det sannsynligvis en egen Ugg -Ugg farm med små rene blå, hvite, brune og sjokkrosa sauer som løper lykkelige ute og spiser fluffy mat!
De blir sannsynligvis ennå bedre behandlet enn Kobe-kuene som drikker øl og får massasje hver dag. De ligger sannsynligvis på Dux eller noe annet lux, med kos kos kos og stell får de dagen lang...
I iallefall, jeg vet nå hvor den famøse streken ligger!
-Et sted mellom Gol i Hallingdal og Bondi Beach - Australia!
For det blir ikke Uggs votter under treet hos oss, men kanskje en ekte sau eller to! Disse vottedonorene koster i følge nettet ca 2500,- kr pr. sau og gir alt fra melk, ull, KOMPOST, kos og til slutt masse votter. - Etter et langt og lykkelig liv altså!
Alternativt kan jeg kjøpe de saueskinnsvottene jeg så på bordet utenfor polet på Holmen. De kostet 450,- og var laget av ITALIENSK luksus-sau med 80-talls permanent!

Mulig det blir en midlertidig løsning ....da jeg ikke vet så mye om sauehold i garasje - ennå!

Goose-vær!Men altså, tilbake til merkestyr og altfor dyre presenter.
Jeg har mange fine episoder fra egen barndom hvor jeg ønsket meg det andre fikk, men hvor jeg enten på grunn av allergier eller nedbetaling av mor og fars huslån ikke fikk det som jeg ville (forståelig nok!)
Nå må jeg også nevne at mine venninner hadde en gjennomsnittshøyde på 155 cm i 9. klasse, og jeg  raget over samtlige på mine 175 cm MED høyvannsbukser og musefletter.
- Jeg var så clue-less helt frem til 2 gym at jeg ikke helt forstod at sexy, musefletter og vaselin istedenfor mascara ikke gjør deg attraktiv ovenfor det motsatte kjønn.

Da ”alle” gikk i Millet eller Moncler dunjakker og så ut som feite små shiny boblemenn - gikk jeg i en lyseblå matt DYNE-jakke! Dette fordi jeg er født var allergisk for det meste og fordi designere  på den tiden ikke hadde funnet opp tre-lags dunfor.
- Videre hadde ALLE Isba med syltestrikk istedenfor lisser eller ”traktorsko”.

På midten og slutten av 80-tallet bruke de fleste jeg kjente blå mascara.  Boy George og Limahl var idolene så til og med vågale gutter kjøpte Cover girl og lot som om de ikke hadde noe på vippene... Jadda!

But I digress!

For et par uker siden deklamerte datteren at det var ”Goose-vær”! Need I say more?
Canada gjess er som vi alle vet temmelig plagsomme dyr, Sjøstrand har ved flere anledninger vært invadert av horder av brungråe gjess. Men nå importerer og flyr vi de altså inn via DHL, Fedex eller UPS!

Vi har hele tre Canada Goose i familien, mannen min har to og datteren en. Og jeg ønsker meg også en slik fin og praktisk jakke, for den kan jeg forsvare. Vi bor tross alt i et land hvor det garantert blir minus 20 i januar og februar - her i Asker... Helvetes forgård.

Goosen ble ikke innkjøpt før etter to års plass 1 på julelisten, en fin vinterjakke er greit, to er det ikke. Hun måtte rett å slett vokse seg høyere og begynne på ungdomsskolen før det vanket arktiske ekspedisjons klær.
- Men nå har hun det og da vet både du og jeg at de med Goose har ingen problemer med å gå til skolen i minus 25!

(Vi kjøpte ’alle’ våre direkte fra Canada, http://www.antarcticconnection.com anbefales. Er du på ferie i USA sparer du mye på vinterklår sendt til hotellet i juli..!)

Men tilbake til poenget... dagens ungdom (les i Asker i iallefall..) ... du lukter sikkert lavendel og myggkuler gjennom eteren her nå ikke sant... har det meste de trenger for å komme seg gjennom hverdagen på hyggelig vis.
De fleste har telefon, overraskende mange har egen (bærbar) Mac eller Pc, skinny jeans, saueskinn (Uggs) gåsefjær (Goose)  og ull - les: Acne!

Et merke med samme navn som en heller lite attraktiv pubertal hud-tilstand...

Acne skjerf er IN!  Helt greie ullskjerf fra Sverige, gudene vet hvor de er produsert, men jeg tviler på at de kommer fra Småland eller Herje-dalen..

Branding er klart tingen og dagens uniform består av særdeles dyre merkeklær. Datteren min får hverken telefon, kamera eller annet hun allerede har. I år satser jeg på opplevelse UTEN ovennevnte.
Jeg planlegger å dra mitt ”stakkars” barn rundt på aktiviteter hun kanskje blir noe mindre navlebeskuende av. I morgen venter nummer en, skulpturparken i frost og rim, etterfulgt av lunch på Ekeberg.

Tallyhoo, fra sofakroken

En juletragedie - del 1

Jeg har lang erfaring i å være skuffende.
Ikke bare ovenfor meg selv, men for mine foreldre, min partner, garantert mitt barn og store vennekrets.

- For å bruke en elendig foteballmetafor, så er jeg skit-god på å skyte langt over mål!

I går skjedde det igjen.
- Jeg hadde invitert til årets julepartai. Allerede den 23. september gikk den første “hold av kvelden” meldingen ut, etterfulgt av reinsdyrsinvitasjon i november.
Responsen var super, 28 pers holdt av datoen, redusert til 22 da selve kvelden kom. Kanskje hadde flere knelt under julestresset...

Ikke hadde jeg vasket golvei heller børi ved...   Men, å stuffe Odd 5 og Reinhardt 1 (kalkunene) hadde jeg klart til klokken 15.00.
I tillegg hadde jeg kjempet meg gjennom verdens kjipeste kjøpesenter på jakt etter Portvinsgele, som ikke var å oppdrive på hverken Meny, Ultra eller Mega.
Da var det bare å brette opp de fiktive skjorte ermene og lage cranberry syltetøy sånn to timer før gjestene kom, det gjorde samboeren så dritsur at han gikk å la seg!

Han HATER å stelle i stand til party, men har ingen problemer med å bitche seg gjennom dagen og så ta mesteparten av æren for alt mens jeg langsomt slår sprekker.

Jeg kom samtidig som mine gjester...!

Det var i iallefall det jeg trodde da jeg 20.05 ankom mitt eget party etter å ha fotografert 50 barn på juleshowet Rock on Ice -  dag 2 i Askerhallen.
- Men neida, i stuen satt det gjester, uten noe i de manglende glassene og de hadde ankommet tidlig så du kan tenke deg hvor happy samboeren var!

Etter å ha tatt i mot fantastiske Alex sitt tilbud om å lage Cosmos hoppet jeg i dusjen MED et glass vin, men samboeren kjørte av gårde med datteren som skulle på overnatting.

Utrolige Tore, nok en fab venn, tok seg av ankommende gjester mens jeg barberte av meg mer enn hår i dusjen! Med dopapir på begge leggene forsøkte jeg å presse meg inn i en sjokkrosa kort kjole som burde være forbudt i vinterhalvåret....
Rouge børsten mistet jeg selvsagt i toalettet, mascara børsten traff iris med 20 kilos kraft da jeg ramlet inn i speilet og resten kan du tenke deg sjøl...

Vel tilbake blant gjestene fant jeg ut at både Odd og Reinhardt hadde tatt kvelden litt tidlig og stod erigerte i hver sin ovn med termodingsen ute!  Det var selvsagt ensbetydende med tørr kalkun, som gjorde at underleppen på undertegnede begynte å dirre faretruende..

Samboeren var IKKE imponert over det sjokkrosanummeret jeg hadde på meg. Han skjønner ikke asymmetriske ting og mente jeg hadde langt finere kjoler og at jeg hadde tatt NOK ET dårlig valg!

Selvsagt hadde jeg glemt å dekke på med bestikk, så da vi endelig gikk til bords forsinket dette middagen ytterligere. Potetene var nå kalde, kalkunen var tørr, vinen var varm, lysene stod utente og ellers hersket det krigstilstander bak kjøkkenøya. Heldigvis hadde vi hjelp av skjønne Cornelia som rolig skapte orden i kaoset.

Til bords bar det, og da jeg skulle ønske velkommen sprakk den siste rest av selvkontroll! Sippende ønsket jeg velkommen og da jeg sa noe hyggelig om 2 personer var jeg redd de andre 20 ikke følte seg like elsket - så det som skulle ha tatt 3 minutter tok pinlige 10....
Snufsende snublet jeg gjennom en elendig presentasjon bestående av hvor lenge jeg hadde kjent hver enkelte gjest, hva slags forhold vi har hatt og hvor glad jeg er i vedkommende.
Da jeg var nesten i mål ankom min venninne Pia, som resulterte i overflow, alle tårekanaler rant over noe aldeles voldsomt.

Classy!

I sjokkrosa kjole, med uvasket hår, way to much makeup og skyvis innså jeg at bunnen var nadd. Det var bare å sette seg å prøve å holde kjeft resten av kvelden.

Å våkne opp så stresset at du brekker deg før frokost og griner av sportsresultater i nabolandet er ille, men å ikke ta kroppens signaler på alvor å roe ned litt er verre.
Jeg gulpet meg gjennom gårsdagen og gråt både åpenlyst og i skjul - mer eller mindre kontinuerlig! Forrige gang jeg var slik var i julen 2004, da det viste seg at en gryte overkokte poteter var alt som skulle til for å felle en Fraser.
Et kort legebesøk konstaterte dobbeltsidig lungebetennelse, så da fikk jeg i det minste lovlig fri til å ta det litt med ro.

Til alle mine gjester i går å jeg bare si beklager! Jeg strekker ofte ikke til, men jeg håper dere likte alle de andre gale rundt bordene.

Vi sees kanskje på nyttårsaften, for jeg er ganske sikker på at jeg inviterte alle hit på en reprise.

Klem fra dyneteltet under stuebordet!

Kan du twerke Johanna, javisst kan jag det!

Snakker DU ungdom?

"Hallo, du skjønner jo INGENTING av verden i dag jo!

Et stk særdeles oppgitt datter ligger over bordet på Kaffebrenneriet og ser på meg med hevede øynebryn.  At jeg ikke skjønner alt av verden blir stadig mer tydelig jo eldre jeg blir, men ingenting, det var vel å ta litt hardt i?

Det hele startet med et uskyldig spørsmål.
Datteren skal ha pepperkakebakelag i helgen og da jeg spurte om ikke Frøken X kunne komme, så kunne hun altså ikke det da hun er bestevenn med Y, som har vært sammen med Z, som allerede har sagt at hun kommer!

Men hvorfor kan ikke jentene være venner? Det er tydeligvis “slutt” med gutten Y, så jeg ser ikke helt problemet.  “Du, mamma, bare glem det, du skjønner det bare ikke!

Datteren har vært på helsestasjonen og fått seksualundervisning sammen med sin klasse, så da min bestevenninne dukker opp forteller jeg det jeg tror er en søt historie fra datterens barnehagedager.

- De var på tur i Frognerparken en sen høstdag da en gutt på fire år fant en ballong på gresset. Trist nok hadde luften gått ut av denne, men som fire-åringer flest stappet han den i lommen for så å ta den så frem under samlingsstunden dagen derpå..
 - “Se, ropte gullgutten mens han holdt den fine ballongen i været, kan vi blåse den opp?”

Nå har du sikkert allerede skjønt at det dreide seg om en slapp og ikke helt ny kondom, noe jeg fortsatt synes er hysterisk festlig, men som gjorde dattreren purpurrød.

Så ankom mannen min Kaffebrenneriet, med sekk på ryggen og en stadig mindre imponerende bart! Joda, det er “Movember” og som andre trendy metrofile støtter han kampen mot prostatakreft.
Fint synes jeg, men ser ikke helt resultatet av kampanjen...
1000,- kroner til forskning pr ‘herre med bart’ hadde kanskje gitt kjappere resultater?

Da Bartulf stappet en halv serviett under leppa for å imponere bestisen (min), falt datteren av krakken.

Du kunne se at vi hadde sunket til et nytt nivå av ‘elende’ og at fra nå av er vår funksjon i hennes liv redusert til å kjøpe nye iPhones, kle henne, gi henne mat og ellers sørge for husly og cash!
'Cash is king' som vi over 40 sier :)

Men tilbake til poenget, jeg skjønner altså ingenting.
Sier jeg f.eks. ordet KLEIN, så rister hun på hodet. Da jeg TWERKET litt på stuegulvet forleden gikk hun og la seg.
- Ikke har jeg helt skjønt hva SWAG er (i følge henne) og KEEGT, don’t get me started!

Inn døren på Kaffebrenneriet gjorde bestisens datter en fab entre og deklamerte høyt at hun var skit lei faren sin, dette fordi han følger opp som normale foreldre har en tendens til å gjøre.
Men det er jo jobben hans, forsøkte jeg meg med...
- Ja, da er han oppsagt kom det bestemt. Hvorpå hun tok kaffen sin og danset ut i Novembernatten med en særdeles SWAG boyfriend!
Vi takket også for oss og gikk 100 meter foran datteren vår helt frem til parkeringshuset.

Endelig hjemme satte jeg meg ned for å tjene litt penger på jobben min og det samme gjorde samboeren. Hva skjedde med datteren? Joda, hun møtte sine nærmeste 300 venner på Face eller Twitter eller var det "I heart you"?

Sees senere på Face da!

10 - 4 fra kjøkkenbenken.

Cook-a-doodle-doo...eller mise en place..

Hallo (helløw) fra kjøkkenbenken, eller min private lille øy kalt Øde.

- Denne uken har vært preget av andres kulinariske talenter, både her hos meg og på skjermen,
les: Masterchef Junior USA OG Australia, mitt favorittprogram!

Det hele startet på mandag rundt midnatt da jeg lettere pissed-off gikk glipp av Masterchef Australia (MCA) og måtte ta til takke med annet sludder på TV i 22.30 tiden....
Resultatet ble at jeg lastet ned Masterchef Junior (USA) via iTunes - som jeg i utgangspunktet er super negativ til, da deltagerne ikke gjør annet enn å back-stabbe, sladre, lage kvalm (ikke mat...) og ellers være rimelig ufyselige.

- Juniorversjonen kunne umulig være et løft? Jeg så IKKE for meg 8-åringer med et avansert Fransk vokabular, eller 13-åringer med inngående kjennskap til molekylær gastronomi, men det var nettopp det jeg fikk servert over “eteren”!

Lettere slack så jeg søte Jack på 9 kreativt blanchere, dandere, formulere og til slutt kreere en uhyrlig avansert ‘Surf’n Turf’ med tiger-reker og fab entrecote- med en redusert “glace” og noen grønnsaker jeg fortsatt forsøker å huske hva heter...
Nå er ikke jeg typen som har tålmodighet til å vente en uke til neste episode, så allerede neste ettermiddag fullførte familien episode nr.3.
Det var stille i heimen, alt du kunne høre var mine svinekoteletter dyppet i egg, rullet i parmesanost og brød - som klaget høylytt fra varmluftovnen.
Relativt ydmyk hentet jeg ut svinesålene  “i glassform” og kunne nok en gang konstatere at det endte i trist griseri.

Som en genuin ‘førtis’ har jeg hatt nok tid til å perfeksjonere en rekke retter, INGEN av dem figurerte i Junior Masterchef USA. Samtlige retter lå LANGT over det jeg til daglig og ellers presterer på kjøkkenet.  - La med si det sånn, jeg er skit-god på kjøkkenet, både på benken og gulvet, men mine knife-skills er lacking...

Tirsdag kom brått på, men over en kopp morgenkaffe hentet jeg frem en smule inspirasjon og bestemte meg for å overraske familien med noe fab. Den gang ei, min signatur-rett havnet rett i vasken!

Kanskje var det meg, den nye ovnen, knivene eller krydderet? Men jeg bestemte meg for å legge skylden på lokalbutikken og de ekstremt trøtte råvarene.

Jeg har diverse bøker, både Jamie, Arabella, Ingrid og hun der superkjente Australske..., og alle lager de magi av rester eller det du har i spisskammeret.
- Men det er jo nettopp der forkleet strammer.
Ikke har jeg  spisskammer, kun et skap ved siden av kjøleskapet.
- No føckings ‘Sous Vide’, ei heller Kitchen Aid til et fire sifferet beløp. Blast Chiller mangler og frityr vil jeg ikke ha. Teppanyakiplaten var for dyr og stavmikseren har tatt kvelden...

Onsdag gikk med til forberedelser og torsdag fotograferte jeg verdens lekreste gourmet butikk i Oslo.  Stedet er inspirerende, de har ALT, så torsdag kveld var en relativt hyggelig affære.

Fredag startet med 1 stk profesjonell konditor med MANGE år i faget, 10 bokser pepperkakedeig, 12 esker melis og mye mot.
- Ambisjonsnivået var lagt langt over enhver list, og jeg knelte nesten i to-tiden da vi kun hadde bakt det første av 3 hus. Men neida, min nye venn Konditoren jobbet jevnt og i 18-tiden var husene både stekt og dekorert, nå gjenstår kun monteringen.

I kveld så vi finalen på Junior Masterchef USA hvor en 12- og 13-åring kjempet i 90 minutter for å lage, for- og hovedrett, samt dessert.
- Mens de rullet ut og satte sammen Wontons med krabbekjøtt og reker spiste vi medisterkaker, triste saker.
- Og da Dara posjerte pærer dekorerte jeg pepperkakestjerner med gull og USA-kjøpt glitter.
Rørende var det å se to så unge mennesker kokkelere med sjel og stor kjærlighet til mat.

Overveldet gjemte jeg meg i kjøleskapet og oppdaget oster fra Frankrike, honning fra Flå, kjøtt fra Trønderlag, eplesaft fra Ringerike., marmelade fra England, pasta fra Italia og pølser fra Polen. Miso, Sake og Soya fra Japan, green curry fra Bangkok og nudler fra Hong Kong. Pastrami fra New York og øl fra Irland hadde vi også, og nederst innerst, ja bakerst fant jeg et glass grønn sennep!

Basisvarene har jeg visstnok, nå mangler bare det lille ekstra, tid.
Enn så lenge drømmer jeg om et nytt stivt forkle og Croque-en-bouche!

Yes chef!

Om å gå horebukk, kjøpe seg fri og Satan i gatan...

Yup, da var vi her i gjen. I en prangende orangemalt versjon av visnende løv, lukten av forråtnelse og høytid for meitemark og andre slimete kryp.

I år har jeg sjekket hvorfor vi gir godteri på nettopp Halloween og fant følgende:”  - because the kids come dressed up as monsters the candy is like a peace offering to send the ghouls away without harming you.”.
Jadda!

Mulig det fungerte i tider med særdeles sukkermangel, men avlat i vår tid bærer ofte preg av dyrere og bittelitt mer gjennomtenkte gaver.  Siden jeg skrev i fjor har mange “vandret” og gjør det sikkert fortsatt.
- For har de ikke vært “skikkelige folk” er sjansen for at flere av dem vandrer rundt nettopp din dør i kveld eller natt relativt stor.


Ser du på alle du kjenner er det vel få som treffer kategorien “supergreie, ordentlig, lyver, tyver eller ligger ikke ... med andre...?”
- Så ser du stort på det går diverse ‘Horebukk’ i kveld, nettopp hos deg eller meg!

Spøk til side, så har det vært et riktig skuffende år på døds-fronten.

Altfor mange som burde vært i blant oss fortsatt er nå borte, mens enn del hårdnakkede smådjevler klamrer seg fast og gjør livet surt for oss alle.

Jeg er ganske sikker på at du kjenner et par av dem..
- Naboen som etter 11 år ikke vil la deg bygge garasje,  men som klipper gresset hver lørdags morgen kl 07.15 i “sommerhalvåret!”.
- Hun din mor kaller venninne, men som du kaller Pandora..?
- Han din mann kaller sjef, men som du kaller Satan i gatan...osv.

Å tenne lys for de som vandret er en fin ting, men å tenne lys for de du kanskje kunne tenke deg å se
‘6 fot under" ..er noe annet. For du og jeg, vi er "ordentlige folk"  og minnes de fine stundene mens vi deler ut godteri for å forsikre oss om at de der slemme ikke tråkker oss for nær i natt...

Smådjevler, spøkelser, en heks eller to? En stum rev i fåreklær på ett..eller kanskje to ben eller noe?

I år har jeg satt bo og bygget på en helt alminnelig plass for de døde. Under meg ligger det i skrivende stund sikkert alt fra fugler som lik Icarus fløy altfor nær solen, flyktige sommerfuglvinger, gnagere av alskens slag, en litt for ivrig bever, diverse kjerringer og kanskje en vikinghøvding eller en god historie eller to?

Saken er i iallefall at jeg ikke harselerer med de vi savner av kjærlighet, men med de vi fint kunne vist fingeren til daglig og som i kveld puster oss tungt i nakken.
Til de sier jeg et høyt FECK OFF!  - og til de andre tenner jeg lys og sitter stille. Jeg blar langsomt i mitt indre fotoalbum og husker alle de gode stundene.

I kveld husker jeg: min venninne Anniken (på 17), min snille milde mormor, Onkel Bror (With),  Sigrid (som jeg aldri kjente men ofte tenker på..), min gode venninne Ingrids energiske mor og min svigerfar som akkurat nå svever in limbo på operasjonsbordet.
- Alle på Utøya, både de som fortsatt er her, og de som så altfor tidlig gikk bort: alle de som fikk sitt potensiale slettet på grunn av 'en Satan.

-  I natt drømmer jeg om urealiserte klemmer og smil, om omfavnelser og tomme armer, om barn som savner mor eller far, om levende døde foreldre som eksisterer for andre...men helst vil forsvinne, om tomhet, tap og fortvilelse, men også om gleden over liv som var og liv som kommer...

Med freidig mot hilser jeg Halloween velkommen fra kjøkkenbordet, vi sees kanskje rundt et mørkt hjørne i kveld folkens...!