En juletragedie - del 1

Jeg har lang erfaring i å være skuffende.
Ikke bare ovenfor meg selv, men for mine foreldre, min partner, garantert mitt barn og store vennekrets.

- For å bruke en elendig foteballmetafor, så er jeg skit-god på å skyte langt over mål!

I går skjedde det igjen.
- Jeg hadde invitert til årets julepartai. Allerede den 23. september gikk den første “hold av kvelden” meldingen ut, etterfulgt av reinsdyrsinvitasjon i november.
Responsen var super, 28 pers holdt av datoen, redusert til 22 da selve kvelden kom. Kanskje hadde flere knelt under julestresset...

Ikke hadde jeg vasket golvei heller børi ved...   Men, å stuffe Odd 5 og Reinhardt 1 (kalkunene) hadde jeg klart til klokken 15.00.
I tillegg hadde jeg kjempet meg gjennom verdens kjipeste kjøpesenter på jakt etter Portvinsgele, som ikke var å oppdrive på hverken Meny, Ultra eller Mega.
Da var det bare å brette opp de fiktive skjorte ermene og lage cranberry syltetøy sånn to timer før gjestene kom, det gjorde samboeren så dritsur at han gikk å la seg!

Han HATER å stelle i stand til party, men har ingen problemer med å bitche seg gjennom dagen og så ta mesteparten av æren for alt mens jeg langsomt slår sprekker.

Jeg kom samtidig som mine gjester...!

Det var i iallefall det jeg trodde da jeg 20.05 ankom mitt eget party etter å ha fotografert 50 barn på juleshowet Rock on Ice -  dag 2 i Askerhallen.
- Men neida, i stuen satt det gjester, uten noe i de manglende glassene og de hadde ankommet tidlig så du kan tenke deg hvor happy samboeren var!

Etter å ha tatt i mot fantastiske Alex sitt tilbud om å lage Cosmos hoppet jeg i dusjen MED et glass vin, men samboeren kjørte av gårde med datteren som skulle på overnatting.

Utrolige Tore, nok en fab venn, tok seg av ankommende gjester mens jeg barberte av meg mer enn hår i dusjen! Med dopapir på begge leggene forsøkte jeg å presse meg inn i en sjokkrosa kort kjole som burde være forbudt i vinterhalvåret....
Rouge børsten mistet jeg selvsagt i toalettet, mascara børsten traff iris med 20 kilos kraft da jeg ramlet inn i speilet og resten kan du tenke deg sjøl...

Vel tilbake blant gjestene fant jeg ut at både Odd og Reinhardt hadde tatt kvelden litt tidlig og stod erigerte i hver sin ovn med termodingsen ute!  Det var selvsagt ensbetydende med tørr kalkun, som gjorde at underleppen på undertegnede begynte å dirre faretruende..

Samboeren var IKKE imponert over det sjokkrosanummeret jeg hadde på meg. Han skjønner ikke asymmetriske ting og mente jeg hadde langt finere kjoler og at jeg hadde tatt NOK ET dårlig valg!

Selvsagt hadde jeg glemt å dekke på med bestikk, så da vi endelig gikk til bords forsinket dette middagen ytterligere. Potetene var nå kalde, kalkunen var tørr, vinen var varm, lysene stod utente og ellers hersket det krigstilstander bak kjøkkenøya. Heldigvis hadde vi hjelp av skjønne Cornelia som rolig skapte orden i kaoset.

Til bords bar det, og da jeg skulle ønske velkommen sprakk den siste rest av selvkontroll! Sippende ønsket jeg velkommen og da jeg sa noe hyggelig om 2 personer var jeg redd de andre 20 ikke følte seg like elsket - så det som skulle ha tatt 3 minutter tok pinlige 10....
Snufsende snublet jeg gjennom en elendig presentasjon bestående av hvor lenge jeg hadde kjent hver enkelte gjest, hva slags forhold vi har hatt og hvor glad jeg er i vedkommende.
Da jeg var nesten i mål ankom min venninne Pia, som resulterte i overflow, alle tårekanaler rant over noe aldeles voldsomt.

Classy!

I sjokkrosa kjole, med uvasket hår, way to much makeup og skyvis innså jeg at bunnen var nadd. Det var bare å sette seg å prøve å holde kjeft resten av kvelden.

Å våkne opp så stresset at du brekker deg før frokost og griner av sportsresultater i nabolandet er ille, men å ikke ta kroppens signaler på alvor å roe ned litt er verre.
Jeg gulpet meg gjennom gårsdagen og gråt både åpenlyst og i skjul - mer eller mindre kontinuerlig! Forrige gang jeg var slik var i julen 2004, da det viste seg at en gryte overkokte poteter var alt som skulle til for å felle en Fraser.
Et kort legebesøk konstaterte dobbeltsidig lungebetennelse, så da fikk jeg i det minste lovlig fri til å ta det litt med ro.

Til alle mine gjester i går å jeg bare si beklager! Jeg strekker ofte ikke til, men jeg håper dere likte alle de andre gale rundt bordene.

Vi sees kanskje på nyttårsaften, for jeg er ganske sikker på at jeg inviterte alle hit på en reprise.

Klem fra dyneteltet under stuebordet!