Jeg har alltid synes at det er rart når noen snakker om at de har "mistet noen", og her skal jeg trå varsomt... Jeg har ikke mistet min mormor. Jeg vet nøyaktig hvor både hun og morfar er begravet, jeg har "mistet" kontakten med dem, ganske naturlig ettersom de har "moved on". Også et fint fint uttrykk,
"moved on" som om de kontaktet posten og meldte adresseforandring..
Min farfar og farmor, som jeg aldri har møtt ettersom de døde da min far var henholdsvis 12 og 13 år gammel, kan jeg heller ikke se å ha mistet - da jeg aldri har fysisk møtte dem.
De lever forsåvidt gjennom min far, så slik har jeg lært dem å kjenne, men ikke de meg. Egentlig ganske trist, en del av MEG mangler ikke, men en del av min familiehistorie gjør det..
Jeg synes det meste av Halloween er vrøvl, tull og utrolig teit.
- Men å minnes de døde kvelden den 31. eller 1. november synes jeg virkelig er flott. Hvis du er så busy at du ikke rekker bruke tid på døden i løpet av året - får du i allefall gjort noe denne dagen.
Jeg snakker ikke nødvendigis om å stelle en grav eller tenne et lys. Flere jeg kjenner har "mistet" ufødte (og fødte barn) og de burde sikkert ha hatt en dag hvor de IKKE tenker på død og savn.
Det er vanskelig å skrive om døden, for det kommer så ann på...
- Hvilken relasjon hadde du til den døde, hadde vedkommende et langt og lykkelig liv, døde vedkommende "for tidlig", snakker vi om en "brå død", levde vedkommende sitt eget liv eller gjennom andre? Da tenker jeg spesielt på oppofrende barn som lever med syke foreldre halve livet..
Dette med død er så tungt og skrekkelig på så mange måter, men fortsatt en helt naturlig del av LIVET.
Statistisk sett har flere avgått med døden under mine grublinger på denne siden, forhåpentligvis av naturlige årsaker og ikke kjedsommelighet...
Jeg tenker ofte på min nære venninne Anikken R. som døde så alfor tidlig.
- Vi tror det var selvmord, men det kan ha vært en særdeles uheldig eksprimentering med alkohol og tabletter. Hun hadde alltid "hastverk", som hun uttrykket det og kunne lett bruke 500 kroner på å kjøre taxi fra Barock til Drammen og tilbake fordi hun trengte en "time-out".
Hun hadde overlevd aggresiv kreft i puberteten og kommet seg gjennom noen skrekklige år.
Anikken var overjordlig vakker, med alabaster hud og blondt hår som nesten var hvitt. Hun var utstyrt med en utforskende, men reflektert personlighet og hadde mye empati. Kanskje litt for mye noen ganger. Hun var av den sorten som reddet alt. Måker med brukket vinge, rufsete katter og ulykkelige sjeler. Hun var den som satte av tid til de som hadde det mindre bra.
Dagen hun forsvant døde også en liten del av meg. Jeg kan ikke forestille meg tiden etter Anikkens død og hvordan den må ha vært for hennes storesøster og familie, som satt igjen med så mange ubesvarte spørsmål.
Jeg opplevde min mormors død på en helt annen måte. Hun var 84 år (?) og levde et langt liv. Nå lever hun gjennom meg og vil sannsynligvis også leve ennå litt lenger gjennom min datter. Jeg er sikker på at hun lever videre gjennom min mor, tante og onkel, min søster Hege, mine kusiner Annette, Kjerstin og Marit og mine fettre Kristian og Terje. Hun er fortsatt en levende del av vårt liv.
- Hennes smil og åpne armer, der hun stod tynnkledd i forkle, på trappen i Byåsen og ønsket oss velkommen til julefeiring ser jeg for meg krystallklart. Solbærsirup smakte annerledes hos mormor, hun lærte meg å strikke, og den ene gangen jeg kom brisen hjem til henne etter et møte i Trondheim lot hun som ingeting og la en dyne over meg på sofaen. Jeg kan alle mormors historier om dagen KRIGEN brøt ut i Norge og da Tyskerene kom. Hun var Bærumssøster (sykepleier for dere under 25) og løp opp i tårnet og så de tyske båtene på vei opp Oslofjorden.. Hun "visste" at dette var starten på en lang og vanskelig tid for Norge.
"Some die young", er en spes. populær låt for tiden og den provoserer meg.
Glorifiseringen av en partykultur og av de som "tok den helt ut" og brant lyset i begge ender for så å forsvinne "with a bang" gjør meg RASENDE. Det er så lite gjennomtenkt og egoistisk. Som voksen vet jeg hvor lettpåvirkelig man er i puberteten og som ung voksen. Man lever fra time til time og tror virkelig at man skal leve evig... Det har rett og slett også noe med hjernens utvikling og gjøre. Du er ikke ferdig utviklet... så mitt råd som "voksen" er å ha litt mer selvrespekt og omtanke for de nærmeste.
Men vi skal alle dø, det er en av livets absolutte sannheter. De fleste av oss vet ikke hvor, hvordan eller når akkurat i dag, men at også du og jeg skal opphøre en dag er helt sikkert. Garantert, dermed basta.
Så poenget, finnes det ett her i dag?
Det handler om respekt, verdighet, sorg, savn og glede. Den 31.oktober og 1. november ønsker jeg de døde velkommen og tenner en rekke ekstra lys. Jeg tenner ett for min venninnes barn, for Anikken og for mormor, for Sigrid (som jeg hverken møtte eller kjente men som jeg tenker mye på). For alle de på Utøya og deres nærmeste.
De døde 'lever' fortsatt, gjennom deg og meg, det føler i allefall jeg.
God lørdag
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar