Gymhøne med totalangst!

Alt er klart...
Jeg la frem antrekket i dag morges, etter at samboer og datter var sendt av gårde. Skoene står vent mot utgangsdøren og iPhonen er ladet.
Det er bare noe som mangler, og det er meg.

Jeg sitter lenket fast i sofaen og NEKTER. Jeg er 3 år og midt i en skikkelig trass-episode. Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke!

Onsdag i forrige uke kjørte jeg rulletrapp opp til 4 etage på Sandvika Storsenter og gikk fornøyd inn og gjeninmeldte meg på Elixia!
Jeg sa opp abonnementet mitt før jul, etter å ha vært et lojalt støttemedlem i lang tid.

Da jeg flyttet til Asker trente jeg 3-5 ganger i uken, men så fikk jeg lappen og satte meg rett ned og ble der.

Nå har jeg kjøpt meg sykkel og er fast bestemt på å bli fastere!
Nettopp og dermed basta.

Det er ikke greit å sitte på en strand og være “flau i bikini”. Og det er slik jeg har det, jeg skjemmes over altfor mye sofakos og sene kvelder og lar meg påvirke av alle dumme venninner og venner som legger ut sine forkrøplede trenings referat på Face og Instagram.

Forkortelsen PT gjør meg drit-sur. PT (personlig trener for deg som ligger permanent på sofaen) er navnet på en som har gjort kropp til et yrke og som rett og slett SPRUDLER over av energi. Jeg liker mine bobler i et høyt glass med stett, men skjønner at også jeg må skaffe meg en ny venn som PT.
Derfor skal jeg møte en slik en i dag, og jeg vet - jeg bare kjenner det på meg - at min PT kommer til å være skikkelig irriterende i form, men muskler på alle riktige steder og hvite tenner.

Videre vet jeg at min introduksjon når vedkommende spør hva slags MÅL jeg har med timen vil være  å fortelle at jeg egentlig skulle vært hos kiropraktoren i går, så jeg har VONDT i ryggen! Og at jeg har ASTMA, men fant ikke sprayen men at jeg kunne tenke meg en rompe som er ca 10 cm høyere enn den er i dag.

Så kommer jeg til å ta i altfor hardt for å vise at jeg ikke er helt pudding, noe som vil resultere i et tomatrødt ansikt som sannsynligvis blir blekere rundt 23.00 i kveld.

Jeg gruer meg og føler meg veldig liten. Det er nesten som å gå til tannlegen. Du vil helst ikke, men vet at du må, ellers så blir du hun rare på Hvalstrand - den eneste ateisten i Burka!

Jeg har spist for mye frokost, vil jo ikke svime av underveis (har gjort det tidligere). Litt skjelven sitter jeg lammet og hører klokken tikke, det nærmer seg... Om bare 45 minutter må jeg sette meg i bilen (nettopp!) og komme meg til treningssenteret.

Samboeren vet ikke at jeg skal dit, og hører jeg noen forbannet oppmuntrende ord fra sprekere venninner blir jeg mannevond. Om et par timer trenger jeg sannsynligvis førstehjelp og så massasje, i  den rekkefølgen.
Men langt, ja LANGT der borte ser jeg en smilende meg i bedre form, som liker å trene og som har kommet seg gjennom de tre første ukene med smerte.

Enn så lenge hilser jeg fra sofakroken og håper jeg ikke møter deg på gymmen!