En juletragedie - del 2 - med sau i garasjen

Jeg vurderer å gå til anskaffelse av sau!
- Jepp, en slik brautende, myk, hvit og pusete en. Vaskes med Milo har jeg lært av mor og spiser gress eller annet grøntfôr.
Grunnen til at jeg vurderer å sette av et par kvadratmeter i garasjen er følgende: Datteren min ønsker seg Uggs votter til jul og disse er laget av saueskinn.

Forleden var vi på Storsenteret hvor jeg snek meg inn i butikken med samme navn og hvisket til den søte lille lyse bak kassen, ”hva koster de små blå vottene der?” - De koster bare 1.700 kroner, sa den lyse og smilte som en liten gyllen engel!

Dum-stum ble jeg bare stående med åpen munn i flere lange sekunder før jeg begynte å le hysterisk..
- Sånn hekselatter i skingrende toner som man blir redd av, den typen hvor folk skygger banen!
Jeg lo så jeg gråt, og skjønte at jeg måtte komme meg ut av butikken før følelse nummer to tok overhånd. For jeg ble sinna, ja ordentlig arg!

Der stod jeg midt i storsenteret og husket alle oppslagene om Asker- og Bærums-skolene som cat-walks  og skjønte plutselig at det er VERRE enn da jeg var "ung" og at nå var det på høy tid å sette ned foten. Ja helst oppå et par myke saueskinsvotter til 1700,-!

Jeg kjøper at Uggs er oppfunnet av lurvete surferdudes med perfekte solbrune kropper og blandehvite smil et sted i Australia - og at de frøs på bena etter at de hadde ridd bølgene i timesvis. Men votter?!
Den ser jeg ikke helt... eller luer...

Der sitter de liksom på stranden, de halvnakne surferdudene og drikker kul øl med ugg ugg votter på sine store sterke hender? Hm....

For det gjør det enda verre, at datteren min vil gå rundt med Ugg og Ugg på hver håndbak!

Jeg har regnet meg frem til at i Australia så finnes det sannsynligvis en egen Ugg -Ugg farm med små rene blå, hvite, brune og sjokkrosa sauer som løper lykkelige ute og spiser fluffy mat!
De blir sannsynligvis ennå bedre behandlet enn Kobe-kuene som drikker øl og får massasje hver dag. De ligger sannsynligvis på Dux eller noe annet lux, med kos kos kos og stell får de dagen lang...
I iallefall, jeg vet nå hvor den famøse streken ligger!
-Et sted mellom Gol i Hallingdal og Bondi Beach - Australia!
For det blir ikke Uggs votter under treet hos oss, men kanskje en ekte sau eller to! Disse vottedonorene koster i følge nettet ca 2500,- kr pr. sau og gir alt fra melk, ull, KOMPOST, kos og til slutt masse votter. - Etter et langt og lykkelig liv altså!
Alternativt kan jeg kjøpe de saueskinnsvottene jeg så på bordet utenfor polet på Holmen. De kostet 450,- og var laget av ITALIENSK luksus-sau med 80-talls permanent!

Mulig det blir en midlertidig løsning ....da jeg ikke vet så mye om sauehold i garasje - ennå!

Goose-vær!Men altså, tilbake til merkestyr og altfor dyre presenter.
Jeg har mange fine episoder fra egen barndom hvor jeg ønsket meg det andre fikk, men hvor jeg enten på grunn av allergier eller nedbetaling av mor og fars huslån ikke fikk det som jeg ville (forståelig nok!)
Nå må jeg også nevne at mine venninner hadde en gjennomsnittshøyde på 155 cm i 9. klasse, og jeg  raget over samtlige på mine 175 cm MED høyvannsbukser og musefletter.
- Jeg var så clue-less helt frem til 2 gym at jeg ikke helt forstod at sexy, musefletter og vaselin istedenfor mascara ikke gjør deg attraktiv ovenfor det motsatte kjønn.

Da ”alle” gikk i Millet eller Moncler dunjakker og så ut som feite små shiny boblemenn - gikk jeg i en lyseblå matt DYNE-jakke! Dette fordi jeg er født var allergisk for det meste og fordi designere  på den tiden ikke hadde funnet opp tre-lags dunfor.
- Videre hadde ALLE Isba med syltestrikk istedenfor lisser eller ”traktorsko”.

På midten og slutten av 80-tallet bruke de fleste jeg kjente blå mascara.  Boy George og Limahl var idolene så til og med vågale gutter kjøpte Cover girl og lot som om de ikke hadde noe på vippene... Jadda!

But I digress!

For et par uker siden deklamerte datteren at det var ”Goose-vær”! Need I say more?
Canada gjess er som vi alle vet temmelig plagsomme dyr, Sjøstrand har ved flere anledninger vært invadert av horder av brungråe gjess. Men nå importerer og flyr vi de altså inn via DHL, Fedex eller UPS!

Vi har hele tre Canada Goose i familien, mannen min har to og datteren en. Og jeg ønsker meg også en slik fin og praktisk jakke, for den kan jeg forsvare. Vi bor tross alt i et land hvor det garantert blir minus 20 i januar og februar - her i Asker... Helvetes forgård.

Goosen ble ikke innkjøpt før etter to års plass 1 på julelisten, en fin vinterjakke er greit, to er det ikke. Hun måtte rett å slett vokse seg høyere og begynne på ungdomsskolen før det vanket arktiske ekspedisjons klær.
- Men nå har hun det og da vet både du og jeg at de med Goose har ingen problemer med å gå til skolen i minus 25!

(Vi kjøpte ’alle’ våre direkte fra Canada, http://www.antarcticconnection.com anbefales. Er du på ferie i USA sparer du mye på vinterklår sendt til hotellet i juli..!)

Men tilbake til poenget... dagens ungdom (les i Asker i iallefall..) ... du lukter sikkert lavendel og myggkuler gjennom eteren her nå ikke sant... har det meste de trenger for å komme seg gjennom hverdagen på hyggelig vis.
De fleste har telefon, overraskende mange har egen (bærbar) Mac eller Pc, skinny jeans, saueskinn (Uggs) gåsefjær (Goose)  og ull - les: Acne!

Et merke med samme navn som en heller lite attraktiv pubertal hud-tilstand...

Acne skjerf er IN!  Helt greie ullskjerf fra Sverige, gudene vet hvor de er produsert, men jeg tviler på at de kommer fra Småland eller Herje-dalen..

Branding er klart tingen og dagens uniform består av særdeles dyre merkeklær. Datteren min får hverken telefon, kamera eller annet hun allerede har. I år satser jeg på opplevelse UTEN ovennevnte.
Jeg planlegger å dra mitt ”stakkars” barn rundt på aktiviteter hun kanskje blir noe mindre navlebeskuende av. I morgen venter nummer en, skulpturparken i frost og rim, etterfulgt av lunch på Ekeberg.

Tallyhoo, fra sofakroken

En juletragedie - del 1

Jeg har lang erfaring i å være skuffende.
Ikke bare ovenfor meg selv, men for mine foreldre, min partner, garantert mitt barn og store vennekrets.

- For å bruke en elendig foteballmetafor, så er jeg skit-god på å skyte langt over mål!

I går skjedde det igjen.
- Jeg hadde invitert til årets julepartai. Allerede den 23. september gikk den første “hold av kvelden” meldingen ut, etterfulgt av reinsdyrsinvitasjon i november.
Responsen var super, 28 pers holdt av datoen, redusert til 22 da selve kvelden kom. Kanskje hadde flere knelt under julestresset...

Ikke hadde jeg vasket golvei heller børi ved...   Men, å stuffe Odd 5 og Reinhardt 1 (kalkunene) hadde jeg klart til klokken 15.00.
I tillegg hadde jeg kjempet meg gjennom verdens kjipeste kjøpesenter på jakt etter Portvinsgele, som ikke var å oppdrive på hverken Meny, Ultra eller Mega.
Da var det bare å brette opp de fiktive skjorte ermene og lage cranberry syltetøy sånn to timer før gjestene kom, det gjorde samboeren så dritsur at han gikk å la seg!

Han HATER å stelle i stand til party, men har ingen problemer med å bitche seg gjennom dagen og så ta mesteparten av æren for alt mens jeg langsomt slår sprekker.

Jeg kom samtidig som mine gjester...!

Det var i iallefall det jeg trodde da jeg 20.05 ankom mitt eget party etter å ha fotografert 50 barn på juleshowet Rock on Ice -  dag 2 i Askerhallen.
- Men neida, i stuen satt det gjester, uten noe i de manglende glassene og de hadde ankommet tidlig så du kan tenke deg hvor happy samboeren var!

Etter å ha tatt i mot fantastiske Alex sitt tilbud om å lage Cosmos hoppet jeg i dusjen MED et glass vin, men samboeren kjørte av gårde med datteren som skulle på overnatting.

Utrolige Tore, nok en fab venn, tok seg av ankommende gjester mens jeg barberte av meg mer enn hår i dusjen! Med dopapir på begge leggene forsøkte jeg å presse meg inn i en sjokkrosa kort kjole som burde være forbudt i vinterhalvåret....
Rouge børsten mistet jeg selvsagt i toalettet, mascara børsten traff iris med 20 kilos kraft da jeg ramlet inn i speilet og resten kan du tenke deg sjøl...

Vel tilbake blant gjestene fant jeg ut at både Odd og Reinhardt hadde tatt kvelden litt tidlig og stod erigerte i hver sin ovn med termodingsen ute!  Det var selvsagt ensbetydende med tørr kalkun, som gjorde at underleppen på undertegnede begynte å dirre faretruende..

Samboeren var IKKE imponert over det sjokkrosanummeret jeg hadde på meg. Han skjønner ikke asymmetriske ting og mente jeg hadde langt finere kjoler og at jeg hadde tatt NOK ET dårlig valg!

Selvsagt hadde jeg glemt å dekke på med bestikk, så da vi endelig gikk til bords forsinket dette middagen ytterligere. Potetene var nå kalde, kalkunen var tørr, vinen var varm, lysene stod utente og ellers hersket det krigstilstander bak kjøkkenøya. Heldigvis hadde vi hjelp av skjønne Cornelia som rolig skapte orden i kaoset.

Til bords bar det, og da jeg skulle ønske velkommen sprakk den siste rest av selvkontroll! Sippende ønsket jeg velkommen og da jeg sa noe hyggelig om 2 personer var jeg redd de andre 20 ikke følte seg like elsket - så det som skulle ha tatt 3 minutter tok pinlige 10....
Snufsende snublet jeg gjennom en elendig presentasjon bestående av hvor lenge jeg hadde kjent hver enkelte gjest, hva slags forhold vi har hatt og hvor glad jeg er i vedkommende.
Da jeg var nesten i mål ankom min venninne Pia, som resulterte i overflow, alle tårekanaler rant over noe aldeles voldsomt.

Classy!

I sjokkrosa kjole, med uvasket hår, way to much makeup og skyvis innså jeg at bunnen var nadd. Det var bare å sette seg å prøve å holde kjeft resten av kvelden.

Å våkne opp så stresset at du brekker deg før frokost og griner av sportsresultater i nabolandet er ille, men å ikke ta kroppens signaler på alvor å roe ned litt er verre.
Jeg gulpet meg gjennom gårsdagen og gråt både åpenlyst og i skjul - mer eller mindre kontinuerlig! Forrige gang jeg var slik var i julen 2004, da det viste seg at en gryte overkokte poteter var alt som skulle til for å felle en Fraser.
Et kort legebesøk konstaterte dobbeltsidig lungebetennelse, så da fikk jeg i det minste lovlig fri til å ta det litt med ro.

Til alle mine gjester i går å jeg bare si beklager! Jeg strekker ofte ikke til, men jeg håper dere likte alle de andre gale rundt bordene.

Vi sees kanskje på nyttårsaften, for jeg er ganske sikker på at jeg inviterte alle hit på en reprise.

Klem fra dyneteltet under stuebordet!

Kan du twerke Johanna, javisst kan jag det!

Snakker DU ungdom?

"Hallo, du skjønner jo INGENTING av verden i dag jo!

Et stk særdeles oppgitt datter ligger over bordet på Kaffebrenneriet og ser på meg med hevede øynebryn.  At jeg ikke skjønner alt av verden blir stadig mer tydelig jo eldre jeg blir, men ingenting, det var vel å ta litt hardt i?

Det hele startet med et uskyldig spørsmål.
Datteren skal ha pepperkakebakelag i helgen og da jeg spurte om ikke Frøken X kunne komme, så kunne hun altså ikke det da hun er bestevenn med Y, som har vært sammen med Z, som allerede har sagt at hun kommer!

Men hvorfor kan ikke jentene være venner? Det er tydeligvis “slutt” med gutten Y, så jeg ser ikke helt problemet.  “Du, mamma, bare glem det, du skjønner det bare ikke!

Datteren har vært på helsestasjonen og fått seksualundervisning sammen med sin klasse, så da min bestevenninne dukker opp forteller jeg det jeg tror er en søt historie fra datterens barnehagedager.

- De var på tur i Frognerparken en sen høstdag da en gutt på fire år fant en ballong på gresset. Trist nok hadde luften gått ut av denne, men som fire-åringer flest stappet han den i lommen for så å ta den så frem under samlingsstunden dagen derpå..
 - “Se, ropte gullgutten mens han holdt den fine ballongen i været, kan vi blåse den opp?”

Nå har du sikkert allerede skjønt at det dreide seg om en slapp og ikke helt ny kondom, noe jeg fortsatt synes er hysterisk festlig, men som gjorde dattreren purpurrød.

Så ankom mannen min Kaffebrenneriet, med sekk på ryggen og en stadig mindre imponerende bart! Joda, det er “Movember” og som andre trendy metrofile støtter han kampen mot prostatakreft.
Fint synes jeg, men ser ikke helt resultatet av kampanjen...
1000,- kroner til forskning pr ‘herre med bart’ hadde kanskje gitt kjappere resultater?

Da Bartulf stappet en halv serviett under leppa for å imponere bestisen (min), falt datteren av krakken.

Du kunne se at vi hadde sunket til et nytt nivå av ‘elende’ og at fra nå av er vår funksjon i hennes liv redusert til å kjøpe nye iPhones, kle henne, gi henne mat og ellers sørge for husly og cash!
'Cash is king' som vi over 40 sier :)

Men tilbake til poenget, jeg skjønner altså ingenting.
Sier jeg f.eks. ordet KLEIN, så rister hun på hodet. Da jeg TWERKET litt på stuegulvet forleden gikk hun og la seg.
- Ikke har jeg helt skjønt hva SWAG er (i følge henne) og KEEGT, don’t get me started!

Inn døren på Kaffebrenneriet gjorde bestisens datter en fab entre og deklamerte høyt at hun var skit lei faren sin, dette fordi han følger opp som normale foreldre har en tendens til å gjøre.
Men det er jo jobben hans, forsøkte jeg meg med...
- Ja, da er han oppsagt kom det bestemt. Hvorpå hun tok kaffen sin og danset ut i Novembernatten med en særdeles SWAG boyfriend!
Vi takket også for oss og gikk 100 meter foran datteren vår helt frem til parkeringshuset.

Endelig hjemme satte jeg meg ned for å tjene litt penger på jobben min og det samme gjorde samboeren. Hva skjedde med datteren? Joda, hun møtte sine nærmeste 300 venner på Face eller Twitter eller var det "I heart you"?

Sees senere på Face da!

10 - 4 fra kjøkkenbenken.

Cook-a-doodle-doo...eller mise en place..

Hallo (helløw) fra kjøkkenbenken, eller min private lille øy kalt Øde.

- Denne uken har vært preget av andres kulinariske talenter, både her hos meg og på skjermen,
les: Masterchef Junior USA OG Australia, mitt favorittprogram!

Det hele startet på mandag rundt midnatt da jeg lettere pissed-off gikk glipp av Masterchef Australia (MCA) og måtte ta til takke med annet sludder på TV i 22.30 tiden....
Resultatet ble at jeg lastet ned Masterchef Junior (USA) via iTunes - som jeg i utgangspunktet er super negativ til, da deltagerne ikke gjør annet enn å back-stabbe, sladre, lage kvalm (ikke mat...) og ellers være rimelig ufyselige.

- Juniorversjonen kunne umulig være et løft? Jeg så IKKE for meg 8-åringer med et avansert Fransk vokabular, eller 13-åringer med inngående kjennskap til molekylær gastronomi, men det var nettopp det jeg fikk servert over “eteren”!

Lettere slack så jeg søte Jack på 9 kreativt blanchere, dandere, formulere og til slutt kreere en uhyrlig avansert ‘Surf’n Turf’ med tiger-reker og fab entrecote- med en redusert “glace” og noen grønnsaker jeg fortsatt forsøker å huske hva heter...
Nå er ikke jeg typen som har tålmodighet til å vente en uke til neste episode, så allerede neste ettermiddag fullførte familien episode nr.3.
Det var stille i heimen, alt du kunne høre var mine svinekoteletter dyppet i egg, rullet i parmesanost og brød - som klaget høylytt fra varmluftovnen.
Relativt ydmyk hentet jeg ut svinesålene  “i glassform” og kunne nok en gang konstatere at det endte i trist griseri.

Som en genuin ‘førtis’ har jeg hatt nok tid til å perfeksjonere en rekke retter, INGEN av dem figurerte i Junior Masterchef USA. Samtlige retter lå LANGT over det jeg til daglig og ellers presterer på kjøkkenet.  - La med si det sånn, jeg er skit-god på kjøkkenet, både på benken og gulvet, men mine knife-skills er lacking...

Tirsdag kom brått på, men over en kopp morgenkaffe hentet jeg frem en smule inspirasjon og bestemte meg for å overraske familien med noe fab. Den gang ei, min signatur-rett havnet rett i vasken!

Kanskje var det meg, den nye ovnen, knivene eller krydderet? Men jeg bestemte meg for å legge skylden på lokalbutikken og de ekstremt trøtte råvarene.

Jeg har diverse bøker, både Jamie, Arabella, Ingrid og hun der superkjente Australske..., og alle lager de magi av rester eller det du har i spisskammeret.
- Men det er jo nettopp der forkleet strammer.
Ikke har jeg  spisskammer, kun et skap ved siden av kjøleskapet.
- No føckings ‘Sous Vide’, ei heller Kitchen Aid til et fire sifferet beløp. Blast Chiller mangler og frityr vil jeg ikke ha. Teppanyakiplaten var for dyr og stavmikseren har tatt kvelden...

Onsdag gikk med til forberedelser og torsdag fotograferte jeg verdens lekreste gourmet butikk i Oslo.  Stedet er inspirerende, de har ALT, så torsdag kveld var en relativt hyggelig affære.

Fredag startet med 1 stk profesjonell konditor med MANGE år i faget, 10 bokser pepperkakedeig, 12 esker melis og mye mot.
- Ambisjonsnivået var lagt langt over enhver list, og jeg knelte nesten i to-tiden da vi kun hadde bakt det første av 3 hus. Men neida, min nye venn Konditoren jobbet jevnt og i 18-tiden var husene både stekt og dekorert, nå gjenstår kun monteringen.

I kveld så vi finalen på Junior Masterchef USA hvor en 12- og 13-åring kjempet i 90 minutter for å lage, for- og hovedrett, samt dessert.
- Mens de rullet ut og satte sammen Wontons med krabbekjøtt og reker spiste vi medisterkaker, triste saker.
- Og da Dara posjerte pærer dekorerte jeg pepperkakestjerner med gull og USA-kjøpt glitter.
Rørende var det å se to så unge mennesker kokkelere med sjel og stor kjærlighet til mat.

Overveldet gjemte jeg meg i kjøleskapet og oppdaget oster fra Frankrike, honning fra Flå, kjøtt fra Trønderlag, eplesaft fra Ringerike., marmelade fra England, pasta fra Italia og pølser fra Polen. Miso, Sake og Soya fra Japan, green curry fra Bangkok og nudler fra Hong Kong. Pastrami fra New York og øl fra Irland hadde vi også, og nederst innerst, ja bakerst fant jeg et glass grønn sennep!

Basisvarene har jeg visstnok, nå mangler bare det lille ekstra, tid.
Enn så lenge drømmer jeg om et nytt stivt forkle og Croque-en-bouche!

Yes chef!

Om å gå horebukk, kjøpe seg fri og Satan i gatan...

Yup, da var vi her i gjen. I en prangende orangemalt versjon av visnende løv, lukten av forråtnelse og høytid for meitemark og andre slimete kryp.

I år har jeg sjekket hvorfor vi gir godteri på nettopp Halloween og fant følgende:”  - because the kids come dressed up as monsters the candy is like a peace offering to send the ghouls away without harming you.”.
Jadda!

Mulig det fungerte i tider med særdeles sukkermangel, men avlat i vår tid bærer ofte preg av dyrere og bittelitt mer gjennomtenkte gaver.  Siden jeg skrev i fjor har mange “vandret” og gjør det sikkert fortsatt.
- For har de ikke vært “skikkelige folk” er sjansen for at flere av dem vandrer rundt nettopp din dør i kveld eller natt relativt stor.


Ser du på alle du kjenner er det vel få som treffer kategorien “supergreie, ordentlig, lyver, tyver eller ligger ikke ... med andre...?”
- Så ser du stort på det går diverse ‘Horebukk’ i kveld, nettopp hos deg eller meg!

Spøk til side, så har det vært et riktig skuffende år på døds-fronten.

Altfor mange som burde vært i blant oss fortsatt er nå borte, mens enn del hårdnakkede smådjevler klamrer seg fast og gjør livet surt for oss alle.

Jeg er ganske sikker på at du kjenner et par av dem..
- Naboen som etter 11 år ikke vil la deg bygge garasje,  men som klipper gresset hver lørdags morgen kl 07.15 i “sommerhalvåret!”.
- Hun din mor kaller venninne, men som du kaller Pandora..?
- Han din mann kaller sjef, men som du kaller Satan i gatan...osv.

Å tenne lys for de som vandret er en fin ting, men å tenne lys for de du kanskje kunne tenke deg å se
‘6 fot under" ..er noe annet. For du og jeg, vi er "ordentlige folk"  og minnes de fine stundene mens vi deler ut godteri for å forsikre oss om at de der slemme ikke tråkker oss for nær i natt...

Smådjevler, spøkelser, en heks eller to? En stum rev i fåreklær på ett..eller kanskje to ben eller noe?

I år har jeg satt bo og bygget på en helt alminnelig plass for de døde. Under meg ligger det i skrivende stund sikkert alt fra fugler som lik Icarus fløy altfor nær solen, flyktige sommerfuglvinger, gnagere av alskens slag, en litt for ivrig bever, diverse kjerringer og kanskje en vikinghøvding eller en god historie eller to?

Saken er i iallefall at jeg ikke harselerer med de vi savner av kjærlighet, men med de vi fint kunne vist fingeren til daglig og som i kveld puster oss tungt i nakken.
Til de sier jeg et høyt FECK OFF!  - og til de andre tenner jeg lys og sitter stille. Jeg blar langsomt i mitt indre fotoalbum og husker alle de gode stundene.

I kveld husker jeg: min venninne Anniken (på 17), min snille milde mormor, Onkel Bror (With),  Sigrid (som jeg aldri kjente men ofte tenker på..), min gode venninne Ingrids energiske mor og min svigerfar som akkurat nå svever in limbo på operasjonsbordet.
- Alle på Utøya, både de som fortsatt er her, og de som så altfor tidlig gikk bort: alle de som fikk sitt potensiale slettet på grunn av 'en Satan.

-  I natt drømmer jeg om urealiserte klemmer og smil, om omfavnelser og tomme armer, om barn som savner mor eller far, om levende døde foreldre som eksisterer for andre...men helst vil forsvinne, om tomhet, tap og fortvilelse, men også om gleden over liv som var og liv som kommer...

Med freidig mot hilser jeg Halloween velkommen fra kjøkkenbordet, vi sees kanskje rundt et mørkt hjørne i kveld folkens...!

Hvitvasking en senkveld i oktober..

Hei hei og takk for sist!

Fin Sommer?
- Fikk du grillet, badet, brunet, klemt, grått, ledd og danset så mye som du hadde drømt om? Joda, takk som spør sier du kanskje, min fiktive leser...

- Jeg har i iallefall hatt det helt ok, ja noen ganger er det helt ål-right.... in the morning, som en vis mann bekjente til tonene av en lyrisk gitar.

Det er ikke slik at jeg skal begynne å syte og lengte, ja virkelig finne frem de store ordene for å beskrive savnet etter solen og lyset.

Neida altså, jeg står bare her med hodet ned i undertøyskuffen og alt jeg se er bikinier!
Ikke en eneste liten ren ‘undies’ ligger der, kun fargesterke lycrabukser med sløyfer i sidene. Slike som ikke gjør seg under en halvtrang kjole på et møte sent i oktober. Det ser rett og slett litt teit ut, sånne små klumper høyt oppe på hoftene, under kjolen.
Alle kvinner vet hva de ‘utvekstene’ er..og hva DU er!

- Hun som satt oppe for lenge og jobbet!
- eller så på Ylvis og kanskje en dokumentar om reven på Discovery, eller noe i den duren. Hun super-distre som i en alder av 40 minus (!)  ikke klarte å vaske i tide, men som valgte mer intellektuelle oppgaver som å Google fødsels-tider til rådyr i Skandinavia, “Killingene blir født i Mai-Juni...” eller hadde en mann som stadig GLEMTE å kjøpe vaskepulver.

Jeg skjønner plutselig hvordan de barske villmarkakvinnene eller mennene har det, som må gå i det samme på sjette døgnet.

Realisasjonen, Oppdagelsen og ikke minst Takknemligheten over at jeg lever i en moderne tid, i et varmt hus, i et lite land med mye vann, med masse tid, ja et hav av tid og litt OMO.

Velkommen ‘hygieneprogram’, mine 20 meditative minutter med ro!

Mitt Nirvana, hvor jeg sitter naken, blottet for stress, i komplett transe og ser min lille verden vaskes hvit og sentrifugeres i 1200 omdreininger pr minutt.

Når TV spruter død, blod og sjelesorg, kidnappede barn, søstre som går i døden for troen, kjemiske våpen som skal destrueres og Cain so dreper Abel. Ja, da er det fint å kunne ta en pause, på vaskerommet, sittende på en bøtte, denne gang uten spade.

Brun'o mager på planeten SLUK - tynnspirasjon varsko her!

Jeg bor delvis på en annen planet, og det gjør sikkert du også om du leser dette. Cyberspace er for vagt synes jeg, så jeg velger å definere alle sosiale sites og andre tidssluk som planeten SLUK. For det er nettopp det den gjør, som et sort hull renner tiden din over i intet.

På planeten SLUK finner du Facebook, Vimeo, YouTube, Tumbler, Twitter, Instagram, Kik, Formspring, Viemeo etc og her bor det en masse mennesker!

Jeg har et lite hus på planeten. Jeg tilbringer ganske mye tid her, kanskje så mye som 2 konsentrerte timer på samtlige sosiale sites pr dag. Datteren min og hennes venner bruker MYE MER tid.
De bor her kanskje så mye som 30% av en hvilken som helst hverdag. Lyset står alltid på i deres virtuelle “hus” og du vet temmelig nøyaktig hva hun eller han har bedrevet dagen med. It’s out there!

Barna våre lever ikke lenger bare på jorden, men har en parallell eksistens i en verden hverken du eller jeg kanskje helt forstår.

- Som meg har du kanskje forsøkt å kutte ned på tiden datteren eller sønnen din tilbringer på telefonen/maskinen eller iPaden. Det kan du bare gi opp tror jeg.

Fakta er at de er født inn i en verden som ser helt annerledes ut enn for deg som vokste opp på 70- og 80-tallet. Vi gikk på epleslag og “ringe på og stakk av”, vi gjorde avtaler og holdt disse - for vi kunne jo ikke nå bestevenninnen og endre eller utsette.. Du snakket kanskje med bestisen din, men det var ETTER FEM for da kostet det bare 1 krone å ringe og du kunne ligge på gulvet og snakke lenge lenge.

Nå er bestevenninnen din basically i klasserommet med deg, selv om hun går på en helt annen skole i en annen by, og hun vet nøyaktig hva du gjorde for 1 time siden...
Min 14 åring er heldigvis en sunn og aktiv jente, så jeg kan på mange måter akseptere at hun ikke alltid er “tilstede” når hun fysisk er nettopp det.
Som en ansvarlig foreldre (jadda...!) følger jeg med på hvilke sites og blant annet blogger hun leser. Jeg er på Instagram med henne, men ser selvsagt ikke alt hun skriver hverken på Face eller andre steder. Det er forsåvidt greit og har fungert så langt, det handler jo om å stole på og la de unge vokse seg selvstendige og uavhengige.

Men nå er jeg bekymret. For den stadig voksende trenden av unge jenter som legger ut bilder av seg selv på feks Instagram hvor de bare blir tynnere og brunere hver dag. Jeg ser jenter jeg har kjent siden de var temmelig små, stolt legge ut bilder av seg selv med utstikkende ribb- og hofteben, innsunkne mager og gjerne en mini pushup BH som dytter puppene oppunder haken.
Sporty jenter som plutselig trener minst en gang om dagen, som tar sol og bleker tennene til emaljen faller av.

Forferdet holdet jeg opp en av disse bildene for datteren min i forrige uke hvorpå hun kunne fortelle av disse såkalt “før og etter” bildene blir bare mer og mer vanlig.
Tynnspirasjon (Thinspiration) heter fenomenet. Disse forvrengte bildene skal liksom inspirere andre unge jenter til å gå ned i vekt og trene til de stuper.

På flere av de mest populære rosabloggene kan du kjapt se en temmelig syk utvikling.
Leser du et par av de første innleggene til bloggerene er de som andre “normale” tretten eller fjortenåringer, så spoler du frem et par års tid og VIPS finner du en syklig selvsentrert  jåleberte som bruker det meste av tiden sin på seg selv og utseende.
Hun forteller deg hvor “tjukk” hun var før, å se så "fin" hun er blitt i størrelse 34 og med karoten-farget ORANGE hud og hair extensions!
- Det som tidligere var en sporty søt jente er nå blitt en plastikk babe med en temmelig syk kroppsfiksering.

Disse jentene har opptil 40 000 lesere på en dag.
Jepp, FØRTITUSEN!  Når hun du har fulgt og beundret siden du var 12 oppfordrer deg til å “bli med” å slanke deg og bli klar for stranden, ja da er det mange jenter som gjør nettopp det. Og det kan du kjapt se resultatene av på Instagram!

Poenget med dette innlegget er at på planeten SLUK har rosabloggerene enorme hus med alt en tenåringsjente kan ønske seg. De er megapopulære, får alt de ønsker seg, tjener bedre enn mor/far og har gjort bloggingen til sin jobb, ja til sin eksistens...
I bloggerens hus er døren ALLTID åpen.
Her får du vite hva som er ”inn eller ut”, hvilket kamera du bør kjøpe, scooter du bør kjøre, steder du bør reise, hva du skal ha på deg og hvordan også du kan bli en plastikkberte som henne!

Fra mitt lille “hus” her på SLUK ser jeg rosabloggerenes påvirkningskraft. De er vanvittig synlige overalt og sjansene for at nettopp din datter følger en eller fler er ganske stor.

Jeg vil ikke se bilder av deres syke magre overbrune kropp, og vil heller ikke at datteren min eller hennes venninner skal se disse. Ei heller vil jeg høre om hvor lite de spiser og den nye tattisen eller den lame typen til bloggeren som klart bare er ”innom” for å klistre sitt eget fjes på flest mulige skjermer.

Sjekk http://www.blogglisten.no/ - og logg deg på et par av de mest populære bloggene blant tenåringsjenter.

Det er IKKE greit synes jeg og håper at flere foreldre som meg tørr å si i fra at disse rosabloggerene har et STORT ansvar ovenfor sine unge lesere. Og FORELDRENE til de yngste av rosabloggerene også har et ansvar her!

Kom på besøk hos oss på planeten SLUK og se hvor nettopp din datter eller sønn bor når hun egentlig er på middag hos farmor.

Varsko her!

Ord til fordums dikter

Jeg velger meg april, skrev Bjørnstjerne Bjørnson, for mange herrens år siden.
- Det hadde du neppe gjort i 2013, tenker jeg mens jeg sykler hjemover i nordavind og skodde. Ei hadde du valgt schizofrene mai, hverken i 2012 eller 13.

For du skal vite Bjørnstjerne, at april i år var riktig begredelig, grå og trist. Ingenting hverken falt, smalt eller veltet. Joda, når jeg tenker på det var det vel et en del håp som brast og som satte fart på Syden statistikken.

Og så kom mai, hverken skjønn eller mild.
Skogen lå ugjestmild og vassen under råtten sne og et solid lag dyre-bæsj.
Fiolene kunne du også se langt etter..
I dag skriver vi 14. mai og skal jeg være helt ærlig tror jeg alt annet enn hvit- og blåveisen er fløyet inn med SAS eller Norwegian - som har satt dype spor i innkjøpte miljøkvoter.
Du hadde trengt brodder i morges Bjørnstjerne, så glatt var det her i Asker!
På terrassen min lå det et tynt lag is! Nei, mai 2013 får foreløbig intet diplom!
Til og med russen glimrer med sitt fravær!

Om et par dager heiser vi stolt flagget og ikler oss folkedrakter, bunader, korps- og koruniformer. Ikke overraskende varsles det regn.

- For når det blåser i fra øst blir det regn og ruskevær, både her og både der...

Det blir våte musikanter  og sørgelige pølser i vassent brød, potetløp i gjørme og tombola for ‘alle penga’.  Altfor lange taler av taletrengte menn med små liv som bare må - ja SKAL ha siste ordet!
Selvutnevnte ordenspoliti kryr det alltid av og Gorgon vaktmester er på plass. Til og med Passopp, Peik og Pus har pyntet seg med en sløyfe eller to. Jo hei, jammen sa jeg moro!

Men frokosten Bjørnstjerne, den blir perfekt.
- Champagne i krystall, stive duker og lun eggerøre. Glade lakser mesker seg og rundt Skaugum går venner og familie.

Vi ere en nasjon vi med, der på kjøkkenet rundt bordet, i hvert hjem klokken 08.35.
Stolt hever vi glassene og synger 'Ja, vi ELSKER' mens vi tørker en tåre eller to.
For det kan regne så mye det bare vil, 17 mai er vi så glad i :)

Men du Bjørnstjerne, kvelden lister seg på tå, så jeg setter en strek her jeg, med dine ord:
'Våren er vakker for den som lenge har hatt vinter'. God natt!

Gymhøne med totalangst!

Alt er klart...
Jeg la frem antrekket i dag morges, etter at samboer og datter var sendt av gårde. Skoene står vent mot utgangsdøren og iPhonen er ladet.
Det er bare noe som mangler, og det er meg.

Jeg sitter lenket fast i sofaen og NEKTER. Jeg er 3 år og midt i en skikkelig trass-episode. Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke!

Onsdag i forrige uke kjørte jeg rulletrapp opp til 4 etage på Sandvika Storsenter og gikk fornøyd inn og gjeninmeldte meg på Elixia!
Jeg sa opp abonnementet mitt før jul, etter å ha vært et lojalt støttemedlem i lang tid.

Da jeg flyttet til Asker trente jeg 3-5 ganger i uken, men så fikk jeg lappen og satte meg rett ned og ble der.

Nå har jeg kjøpt meg sykkel og er fast bestemt på å bli fastere!
Nettopp og dermed basta.

Det er ikke greit å sitte på en strand og være “flau i bikini”. Og det er slik jeg har det, jeg skjemmes over altfor mye sofakos og sene kvelder og lar meg påvirke av alle dumme venninner og venner som legger ut sine forkrøplede trenings referat på Face og Instagram.

Forkortelsen PT gjør meg drit-sur. PT (personlig trener for deg som ligger permanent på sofaen) er navnet på en som har gjort kropp til et yrke og som rett og slett SPRUDLER over av energi. Jeg liker mine bobler i et høyt glass med stett, men skjønner at også jeg må skaffe meg en ny venn som PT.
Derfor skal jeg møte en slik en i dag, og jeg vet - jeg bare kjenner det på meg - at min PT kommer til å være skikkelig irriterende i form, men muskler på alle riktige steder og hvite tenner.

Videre vet jeg at min introduksjon når vedkommende spør hva slags MÅL jeg har med timen vil være  å fortelle at jeg egentlig skulle vært hos kiropraktoren i går, så jeg har VONDT i ryggen! Og at jeg har ASTMA, men fant ikke sprayen men at jeg kunne tenke meg en rompe som er ca 10 cm høyere enn den er i dag.

Så kommer jeg til å ta i altfor hardt for å vise at jeg ikke er helt pudding, noe som vil resultere i et tomatrødt ansikt som sannsynligvis blir blekere rundt 23.00 i kveld.

Jeg gruer meg og føler meg veldig liten. Det er nesten som å gå til tannlegen. Du vil helst ikke, men vet at du må, ellers så blir du hun rare på Hvalstrand - den eneste ateisten i Burka!

Jeg har spist for mye frokost, vil jo ikke svime av underveis (har gjort det tidligere). Litt skjelven sitter jeg lammet og hører klokken tikke, det nærmer seg... Om bare 45 minutter må jeg sette meg i bilen (nettopp!) og komme meg til treningssenteret.

Samboeren vet ikke at jeg skal dit, og hører jeg noen forbannet oppmuntrende ord fra sprekere venninner blir jeg mannevond. Om et par timer trenger jeg sannsynligvis førstehjelp og så massasje, i  den rekkefølgen.
Men langt, ja LANGT der borte ser jeg en smilende meg i bedre form, som liker å trene og som har kommet seg gjennom de tre første ukene med smerte.

Enn så lenge hilser jeg fra sofakroken og håper jeg ikke møter deg på gymmen!

Eldre menn, sprutbæsj og Barneboka..

Det er noe fasinerende for meg over sterke dyktige kvinner som velger menn 15 - 25 år eldre enn seg selv. Menn som ofte har flere ekskoner, og en rekke barn de må forholde seg til, men som lover evig troskap for 2, 3 eller 4 gang.

Da en bekjent gikk fra sin 3 kone kom det tørt fra datteren min, "det der var vel ingen bombe"!
Jeg var temmelig overrasket, men hun så tegningen lenge før meg.

Hva er det som får “flinke piker” til å velge disse mennene?
Hvem velger menn som stolt proklamerer at de “aldri skal skifte en bæsje-bleie”?
-Som om det var den største utfordringen med å få barn?

Helt greit sier en del eldre menn i min omgangskrets. (Og det har tydeligvis blitt litt “inn” å være enig som kvinne...)

Det jeg da undrer meg over - er om disse mennene planlegger å tilbringe mye tid alene med barnet/barna frem til de slutter med bleier?
- Eller er det slik at “kånå” alltid må henge på slep eller at nannyen skal stå bak et tre i Frognerparken når mannen først skal ut å trille?
- For babyer er som regel lite villige til å gjøre sitt fornødne før det passer pappa å trille en tur.

Det overasker meg at sterke kvinner velger menn som har gått fra nettopp andre sterke kvinner.
- Som har skiftet ut den de lovet evig troskap til med en yngre versjon opptil flere ganger?

Personlig vil jeg helst forholde meg til en mann  rundt min egen alder. En som har opplevd de samme tingene på rundt samme tid. En som skjønner hva jeg mener når jeg synger:
“People are strange when you’re a stranger,
Faces look ugly when you’re alone
Women seem wicked when you’re unwanted
Streets are uneven when you’re down”...

Det synes temmelig patetisk for meg at menn i min ytre omgangskrets virkelig tror de er attraktive for det meste av det annet kjønn. De som ikke helt har suksess pleier ofte å legge skylden for manglende libido og/eller mojo på norske kvinner, for "jentene" fra Russland, Thailand eller andre eksotiske ferieland (med stor sosial fattigdom) har de draget på....!

Jeg er nysgjerrig på dem som velger menn som velger bort og ikke vil forholde seg til en stor del av det å være småbarnsforeldre.
- Jeg har forsøkt å forklare for to menn jeg kjenner at det er ikke bare bæsjen som er illeluktende og klissete. Hva skjer når barnet får omgangssyke og spyr ned vegger?
- Eller når lillegull skal lære å SPISE SELV?

Det å sette et barn i verden starter med gris (yup!) og ender i enda mere kliss og klin 9 måneder senere.
Problemet synes for mange menn at griseriet ikke slutter der.

Jeg er glad jeg valgte en mann som ikke var “allergisk” for barne-bæsj og spy. At vi har vært to og kunnet støtte oss på hverandre er viktig. Jeg har enorm respekt for de som må klare seg alene!
- For man trenger nettopp støtte som småbarnsmor og FAR.

Men over til et annet aspekt av dette med å få barn, Anne Wahlgren og helges tragiske Skavlan sending.

Som  førstegangsfødene fikk jeg Barneboka i present av min søster som hadde fått sitt eksemplar av min mor. Hennes versjon av Barneboka utkom i Bokklubben en gang på 80-tallet og gjorde stor suksess.

‘Barneboka’ var en ENORM hjelp og jeg hadde den nærmest i bleiebagen. Anna Wahlgrens støttende ord og gode råd hjalp meg gjennom mang en lang dag eller natt.
- og ikke bare det første årene, men gjennom trass og tårer, i “stille” perioder og over de verste kneikene.

Jeg var såpass nysgjerrig på Anna Wahlgren og hennes liv at jeg kjøpe de 2 første av hennes selvbiografier på SVENSK gjennom Norli.
- I biografiene leste jeg om hennes første menn og barn, om gutten hun mistet og hennes liv i årene etter. Tross vanvittige utfordringer personlig og sosialt klarte hun både å fø, oppdra og kle sine barn, i tillegg til å utgi en MASSE bøker til et Svensk og internasjonalt publikums store glede.

Anna Wahlgren har alltid stått lagelig til for hugg.
- Og nå står hun der igjen, midt i en voldsom storm.

Jeg er enig med en masse nettdebattanter og spesialister om at noen ganger bør ulike medier ha såpass gangsyn at de beskytter en person mot seg selv.

Om Annas datter Felicia har vært utsatt for grenseløs festing, menn som onanerte ved kjøkkenbordet  og direkte seksuelle overgrep så er det selvsagt mer enn forferdelig og straffbart!
Hvis slik er tilfelle kan jeg til en viss grad forstå en offentlig bearbeidelse av sorg over tapt barndom og en uthenging av en mor som ikke var der.

- Hva som er tilfelle og foregikk i Anna Wahlgrens hus vet hverken du eller jeg. Jeg vil hverken forsvare Anna Wahlgrens liv eller gi et støtteerklæring til hennes datter. Men det jeg ønsker med dette er å si følgende.

Verdien av “Barneboka” blir ikke mindre av at forfatteren og datteren lever ut en mor/datter konflikt offentlig. Boken bør kunne stå alene, den taler for seg.

Jeg vil slå et slag for boken som jeg fortsatt kjøper til alle jeg kjenner som er førstegangsfødende.
Barneboka er "Barnbibelen" for meg :)

Og før vi kaster eller legger flere steiner til byrden, bør vi kanskje sjekke om vi ikke sitter i glasshus..

God mandag,
Susan

Det bor en nisse, Harry og polfarer i oss alle!

Jeg holder på med et super spennende designprosjekt hvor essensen i brandet skal være Norsk.
Det høres sikkert ganske lett og selvfølgelig ut, men jo mer jeg tenker på det,jo vanskeligere blir det. En ting er å beskrive Norge, en helt annen ting er å beskrive hva DU synes essensen i en Nordmann er...

Jeg satt i bilen tidligere i dag og det første som slo meg var APPELSINER!
-Ikke vokser de her og i tillegg er de ikke avbildet på et nasjonalromantisk maleri så vidt jeg vet.
- MEN det var det første som slo meg. (Tiedemann og Gude, ikke rart de slo ann... Hvilket ”brand" - MANN og GUD! Hallo!)
Appelsiner i sekken. Påskesol, kakao, våte votter og TYKT appelsinskall.
Du setter tennene i skallet og får en sånn litt ekkel spray i munnen...

Hva er det første du tenker på når jeg sier essensen av hva det betyr å være en Nordmann?
Kanskje ski? Men er vi fortsatt ”født med de på beina”?
Skistjerner derimot, det er en del av Nordmannen og den norske folkesjela.
Det samme er nok Munch med Skrik, Vigelands Sinnataggen i Frognerparken, Operaen i Oslo, Nasjonalteateret, Ibsens Et Dukkehjem, Vi ere en nasjon vi med...

Jeg tror det bor en liten sinna Nisse, en polfarer og eventyrer, en små slem og lite generøs kommunegrå Ola og en småfull Harry(tass) i de fleste Nordmenn...

Nissen vil helst bo milevis fra folk, sette sine egne poteter og har et par kyr i fjøset...
- Han liker å stå opp i otta og hører på P1 hele dagen. Han har 5 klesplagg og konfirmasjonsdressen hengende i skapet., drikker Ali-kaffe, spiser Norvegia og er en lojal Brigg/Vørterøl drikker, men da disse er vanskelig å oppdrive brygger han SJÆL!

Polfareren og eventyreren kjenner du kanskje godt igjen, (nei, ikke polet...)?
- Barnebarnet til en av polfarerne er en god venn av meg. Hans genetiske makeup har resultert i selvbygget fly (som han flyr..), fjellklatring og diverse andre bragder. Konen er selvsagt er av samme ”ulla” :)  Jeg vil videre  påstå at minimum 70% av mine venner har drevet med fjellklatring på et tidspunkt. Av disse har de fleste brattkort (say no more..).

Det er noe i mange av oss som lengter etter de virkelig store naturopplevelsene. Som gladelig trekker på seg ulltøy, sekk, fjellstøvler eller ski og legger ut på vandring, eller WALK-ABOUT som de sier andre steder på kloden.

Vi vandrer med freidig.....mot i brøstet.
- Glad Hans med noe varmt på termosen og survival-kit i sekken! Fjellvettreglene kan vi utenatt og et gnagsår tar ikke livet av deg.

Vi liker å ’tråkke over’ langt utpå vidda, og en forfrysning eller to gir livet kulør og en god historie til senere. Som Askeladden sparer vi på opplevelser og ting vi finner på veien.
Majestetisk vandrer vi over fjell og vidde med kjepp i hånden (npi), stål i blikket (og GPS på baklomma)..
Slirekniv har vi, kan navnet på lav og mose, skilne en sedimentær bergart fra en eruptiv en og navigere etter Nordstjernen er bare såååå lett (really?)

Vi er på tur hele året, høsten tilbringes på fjellet, det samme gjør ofte vinteren, men når bjerken ragler og småpusete gåsunger springer ut kjenner vi kvaen stige i kroppen og gjøre oss YR!

Etter 8 måneders mørke, reiser vi oss (!) og finner frem solkrem og briller, for nå lokker havet.

Vårkåt og yr seiler du kanskje til Sverige, eller over Skagerrak - til Danmark. De riktig eventyrlystne heiser seilene (eller tar en snartur på Aker Brygge el. lign.), pakker proviant, tau, reserveseil og legger ut på seilas.
- Leif Erikson gjorde det, det samme gjorde Heyerdahl, så hvorfor kan ikke du og jeg gjøre det? Seriøst lissom :)  Seile rundt på jordens 7 hav!
- Det er mer miljøvennlig enn 11 timer i fly Oslo-Bangkok...

8-16 jobb er en forbigående fase!
Vi skal bare legge opp litt før vi legger opp.  Senere skal vi gjøre det vi VIRKELIG vil!

Den lite generøse Ola personligheten blir til etter år i en jobb han synes er GREI, når han har sett naboen skaffe seg ting HAN FORTJENER og noen vil BYGGE i HANS nabolag.
- Ola er konservativ og trassig. Han hører ikke på NOEN, aller minst på kona. Han stemmer Fremskrittspartiet i smug og planlegger SABOTASJE!   Hvis ikke han får lov får fader me’kke du lov heller..!

Så har vi Harry da. Han elsker danseband, har spanske gener og MOOOVES,  kliner med single damer på fest selv om han er gift og tar den HELT UT!

Kona leser dameromaner fra melkebutikken, sånne hvor hovedpersonen har GNISTRENDE grønne øyne, rødflammende hår, melkehvite BRYSTER som DUVER og har store problemer med å NEI!
- Heltinnen nekter og nekter, men når hun endelig gir seg hen er hun som en XXX pornostjerne med 20 års erfaring!

Jeg tror en kombinasjon av disse og en rekke andre ”helter”er deler av den norske folkesjela og det som gjør oss til Nordmenn.

Smalahåve sier du kanskje, men seriøst, når spiste du det sist? Eller BUNAD, ja når gikk du med den sist?

Bunad og flagg er Norges ”teamtrøye”, de sier ’HEI DU, VI KOMMER FRA NORGE OG SPILLER FOR SAMME LAG. Yo yo, yoooo sjekk ut KORPSET!

Det oser av bonderomantikk og tilhørighet, og jeg elsker det. Jeg synes det er helt ok med litt LOVE.
- For flagget, for geitosten, skreien, reinen, moskusen på Dombås og ulven i skogen. For vår urbefolkning samene. Ikke kjenner jeg en eneste en, men sameradio hører jeg ofte på, og "hei lå le lå le låle...samiednan" gjør at jeg sikkert er en hundredels same. De fortjener vanvittig mye mer oppmerksomhet enn hva de får!

- Utflyttede Nordmenn jeg kjenner sier de blir dårlige av den nasjonale tilhørigheten. Av flaggene som vaier over hodene på publikum på langrennstadion i minus 28, av ”Ja, vi elsker - på 17. mai, Per Speilmann, Kjerringa med staven (!), av lutefisk og pinnkjøtt, får-i-kål og aquavit, Pål sine høner og  Peer Gynt!

Jeg vet hva å være Norsk er for meg, men vi utrolig gjerne vite hva det betyr for DEG!
- Om du orker sende meg et par ord er jeg evig taknemmelig!

Nei, nå er det GULLREKKA. Peisen er tent og bjørneskinnet ligger klart!

God helg folkens!

Nykysset av Svigerfar

Ja, så feirer vi jul igjen!
At ‘jula varer helt til påske’ er helt sant, i iallefall her i huset.
I dag feiret vi Polsk jul hos Svigers, med 12 retter som seg hør og bør.

For de av dere som har lest bloggen min før vet dere hva dette innebærer, men får en eller to nyankomne kan jeg oppsummere det slik.


Preludium
Velkommen
Hele familien stå i døren og ønsker oss HJERTELIG velkommen, på minst tre språk. Vi blir kysset og skysset innover i varmen, av med kåper og på med tøfler for de som ønsker et par. Mine Svigers har en hel rekke gjestetøfler, omtenksomme er de!

Så forsvinner svigermor inn på kjøkkenet, og bak lukket dør hører vi en masse skrimmel skrammel mens hun synger. I mellomtiden identifiserer svigerfar et lite filkonverteringsproblem han har mellom HD format på sitt nye kamera og Final Cut Pro. Han og jeg forsvinner inn på maskinrommet!

Barnet mitt og samboeren snakker med min svigerinne om hvor høy datteren min er, kommer til å bli, hva som er for høyt eller for lavt etc.  Datteren min former HJELP med munnen og bruker mange fakter..


Interludium
Svigermor SLÅR kjøkkendøren opp og ROPER, NÅ ER DET SERVERT!
- Vi entrer kjøkkenet, spisebordet er duket med gull og midt på bordet ligger de velsignede “Oplatek” (tynne kjeks).

Oplatek symboliserer det daglige brød (du husker kanskje Fader Vår..) og hvor viktig det er å dele i hverdagen. Vakkert synes jeg.

- Disse bryter vi to og to. Man bryter småbiter av motpartens ‘brød’ og ønsker denne alt godt, god helse, lykke til med business osv, og avslutter med et kyss på hvert kinn og så går du videre til neste gjest.

I dag ble jeg noe overrasket da jeg snudde det andre kinnet til og ble kysset vått av svigerfar!
Kysset dekket 2/3 av munnen min, say no more.
- Pinlig var det, mye hodebøying, kremting, forsøk på å passere hverandre og gå videre som ingenting hadde skjedd.

Så setter vi oss til bords og første suppe presenteres gjestene.
I år som tidligere år er dette Barszcz, rødbetsuppe med hjemmelagede pirogi fylt med ulike sopp og krydder. Det søte i rødbeten balanseres med litt syrlighet og salt og er bare vanvittig godt!
Første suppe tar kort tid og blir så etterfulgt av suppe nummer to Steinsoppsuppe med små pastastjerner (selvplukket av mor og far i huset)
Suppe nummer to er etterfulgt av 4 sorter fisk, Kapusta (syltet kål, erter, rosiner og løk), salat, 2 sorter brød, Chrzan (pepperrotkrem), KOMPOTT (svisker, need I say more..), så diverse kaker og annet søtt.

Det tar ikke lang tid for Kapusta’en fermenterer ‘innabords’ og det høres svak murring blant gjestene.
Samboeren min vandrer hvileløst rundt og PLUTSELIG må vi gå :)


Postludium
Det bærer strake veien hjem, Holmenkollen - Asker på ”miljøgass”, og i bilen kjekler vi om hvem som er “fus på do” (sølvsko -  gullsko - ta i bakken..)

En hyggelig kveld er over, men familien ligger som strandede hvaler på stuegulvet og gisper.  Jeg følte meg stor i går, men nå synger jeg som hvalene... Ukjente toner i fra dypet strømmer ut av meg i både dur og i moll.

Jeg skriver 23 januar, men ennå skal vi feire Norsk og Engelsk jul, forhåpentligvis før Påske!

Fire sorter fisk

Oplatek

Barszcz

Kapusta!

Monstre skapt på "gutterommet"...

Igjen melder den vestlige verdens største nyhetskanaler om en skyteepisode på en skole i USA.
- det slår meg at dette ikke kommer som en overraskelse, dessverre.

Tross Amerikanske mediers forsøk på å unnlate å fokusere altfor mye på Sandy Hook drapsmannen, har nok en eller flere drapsmenn (for det er lite sannsynelig at dette dreier seg om kvinner), valgt en skole i Texas som sin personlige scene.

Nå er jeg ingen lærd, ei heller forsker jeg på utilpassede menn med volsomme tilbøyligheter, men at de bevisst velger skoler er vel åpenbart for de fleste?

Det perfekte tablå for en syk sjel med eller uten alvorlige sinnslidelser.
Du er nesten garantert enorm pressedekning i USA og med denne følger “15 minutter berømmelse”...

Hva skaper slike drapsmenn?
- Som mor er jeg nyskjærrig, skrekkelig redd og mangler referansepunker for å forstå slik “galskap”.

I dag skriver vi 22. januar 2013 og utviklingen siden uskyldige Pacman har vært enorm.
X-box og Playstation finnes sikkert i 60 - 70% av norske hjem (?), og ser du på hvilke spill som selges (og fordeler disse på årskull etc) så regner jeg med at det enten sitter en masse unge gutter (og jenter) - eller en del flaue pensjonister og spiller voldlige spill.

Uansett, tatt i betraktning, ser du tilbake på det “glade 70- eller 80 tallet” så måtte den mest asosiale, innadvente ut å leke, med eller uten venner.
Det var rett og slett ikke mulig for et så stort antall unge å sitte transfikset foran en blinkende skjerm  og skyte mennesker i 2 og 3D. Er du immobil i 10-14 timer, påvirker det kroppen. Og de jeg snakker om her er til og med i VOKSEALDEREN.
Ja, jeg er Tante Sofie nå, det er jo bare ikke sunt!

- Men “seriøst”, er du så forbannet fjern at det er mer behagelig for deg som foreldre å la sønnen eller datteren din påvirkes av X antall tusen mord (som DE UTFØRERonline før fyldte 13), enn at du tar i et tak og får de UT AV HUSET? Og kom ikke her med “vi bor i blokk, eller vi bor på landet...”

Norge har en gale-Mathias innlåst. Han satt hjemme hos mor i voksen alder og spilte, spilte og spilte...
Han tok fri fra livet og skapte seg et fiktivt og nytt liv i en alternativ verden. Og hadde han bare blitt der inne kunne vi akseptert han, men det er når sånne som han trer ut i min og din fysiske virkelighet det går riktig galt.
Når de retter sin innlærte “våpen ekspertise” (tilegnet seg online) og erstatter virtuelle våpen med de av ekte metall det går riktig galt.
- Når en online “Idi Amin eller Hitler møter seg selv i ytterdøren på ungdomsskolen sier det seg selv at kaos oppstår.

De proffesjonelle definerer kanskje ikke disse abnormale som “gale”, men det holder for meg med at deres handlinger er definert som nettopp dette, helt hinsides, absurd og SKREKKELIG GALT!

Jeg stiller meg bak Piers Morgan sin kamp mot USAs våpenlobby, men det synes for sent.
- Gang på gang viser det seg at ungutter har morfet seg fra “hyggelige Teddy” til “seriously scary Ted” og det tar som regel årevis å skape monstre.

Noe er alvorlig galt på gutterommet, og vi har et ansvar, både du og jeg.

- Det begynner med oss, hvilke valg vi gjør hver dag og hva vi velger å se.

For er det en ting som er sikkert, så er det at disse “monstrene” tåler dagens lys og gjør alt for å bli sett!


10 - 4

Follow my blog with Bloglovin

Pangstart på dagen, samboeren fyller år, yuhuu!

Min ekstatiske samboer bråker på kjøkkenet.
- Han slamrer med kopper og kar, misshandler bestikkskuffen og smeller demonstrativt kaffeglasset i benken. Det er jo DAGEN HANS i dag!

 Han fyller 52, og jeg ligger i koma på sofaen under to dyner.
“gramtuleere....”, hvisker jeg.
HÆ? HVA? HVA SIER DU!!!!, roper han.

Klokken er allerede passert 07.00 og hvor er den helvetes muffinsen med lys, og hvorfor har ikke han fått gave på sengen av nystriglet kone og smilende datter?

Joda, fordi det er 18 minus ute og jeg kan styre meg for bursdager etter fylte 50 år. Ikke jeg altså, jeg har mange år igjen til femti, men han...

Godt feiret for 2 år siden, og i tillegg skal vi feire han med brask og bram hos Svigers i morgen.
Opp til Holmenkollen bærer det, for KRAFTIG FORSINKET julefeiring og hans "bursdagsfest".
Vi kan MARKERE dagen synes jeg, men feire er å ta litt hardt i når man har passert 50.
Sushi og et glass vin kanskje, etterfulgt av en middels film?
Men der er vi rett og slett ikke enige, samboeren min og jeg. Han mener at han fortjener en real FEST og en MASSE oppmerksomhet rundt sin flotte person :)

Som nevnt tidligere er han UTLENDING og i tillegg til bursdager feirer de NAVNEDAGER der hvor han kom fra (nå er han også stolt innehaver av et Norsk pass..), og min samboer har 4 navn. Yup, du leste korrekt. FIRE NAVN!
Dvs, 1 bursdag og 4 feiringer til... Legg til hans familie som også har en hel del navn, så skjønner du tegningen...

I mange år lot jeg Svigers & Co dra meg med på alskens kaffeslabberas, men så satte jeg ned foten. Det får være grenser på utagerende festligheter på hverdagene!

Hadde vi ennå feiret noe konkret. En kur mot kreft eller senilitet! Eller noe mindre ambisiøst som en løsning i Midtøsten eller at det siste semi-automatiske håndvåpenet var solgt over disk i USA!
Den er grei. Da orker jeg trekke på meg strømpebusker og skjørt...

Men at du tilfeldigvis heter Eva, Arnold eller Tone, det GIDDER JEG IKKE FEIRE!
Her danser jeg på glattisen igjen. Det handlet altså om samboeren min.

Gratulerer kjære. Nå er det offentlig! Du finner det skriftlig her på bloggen min.
Du er 52 men ser ut som 43, du er sporty, intelligent, ok sexy, flink til å bygge hus og alt mulig annen business, er glad i mat og super med datteren vår. Men ganske dårlig på “the small stuff”. Det blir anger management i bursdagsgave i år, kurset, ikke serien altså :)

Nei altså, gratulerer kjære! Du er FAB og FEMTI.

Still love you....

Underbukseproblem og andre eksistensielle sutringer...

Helvete er kaldt for de som bor ved ekvator!

Forestill deg følgende, ute er det 25 grader, solen skinner, fuglene kvitrer og en sval fuktig fønvind kysser din smekre solbrune hud.
- Der ute i det fjerne, langt borte i horisonten skimter du hvite seil ved Oscarsborg, og på Aker Brygge drikker livets glade gutter og jenter en iskald øl etter jobb.

Høres deilig ut ikke sant? Du har til og med kanskje erfart nettopp det?

Men nå sitter du her, kløende og bleikfeit med brutte Nyttårsløfter allerede den 21 januar og med et gedigent underbukseproblem. Kanskje er det et strømpebukseproblem for deg, eller et lue problem?
Bad hair - all the time?

- I iallefall, når januar er på hell og all verdens statisk elektrisitet samler seg rundt Nordpolen og gjør alle Nordmenns tørre hårdstrå gnistrende er det på tide og ta seg ’to tette og en badehette’...
Kort fortalt, trekke luen godt ned over øynene og fortrenge virkeligheten.

Her sitter jeg omgitt av møkksure hybelkaniner. De klør, jeg klør og støvsugeren streiker.
Trassig ser vi på hverandre, kaninene og jeg, og kom ikke her å si at 'om litt er kaffen klar', for det er den såvisst ikke.

Klokken er 23.00, men den kunne like gjerne ha vært 08.00 eller 18.00. Det er mørkt, kaldt og  et riktig JÆVLA ELENDE, som våre naboer så fint får sagt det.

Jeg blir ikke lenger små deppa. Jeg blir pissed off!
På stupide sjåfører som ikke ser ann vinterføre men sklir ut i veibanen i 40 km i timen. De fordømte tullingene i Audi (yup, dere er bevislige verre i trafikken..) som sjelden ser til venstre i rundkjøringene, de som ikke skjønner at det blå lampesymbolet ikke skal stå på HELE TIDEN og lyse opp alles begredelige januar tilværelse.

Det er vondt å våkne til en gradestokk som viser 15 minus IGJEN, til ullstrømper og nok en “bad hair day”. Til såpeglatte veier dekket av svart is og hålke, til harkende menn og snufsende kjerringer (meg selv inkludert).

- Det er tøft å være Nordmann på en mandag i januar, selv om man bor syd for polarsirkelen!

Spenol, “for spener og jur” hjelper ikke, all verdens balsam og dyre hårkurer kan ikke kurere den triste frisyren du møter i badespeilet og selv julepynten fra i fjor står å depper i butikken.
“Wanna be” JULEMARSIPAN er triste greier..

Men tilbake til begynnelsen.
Jeg har et problem, et underbukseproblem. De må ha krympet - for jeg kan umulig ha lagt på meg så mye... Blondene skjærer og uansett hvordan jeg sitter eller går er de for trange eller skjeve, de sklir opp, de sklir av og når jeg minst venter det krymper de litt til. Bare på trass.

De er som januar, irriterende, utgått på dato og slitne.
Nettene er for lange, kulda har for lengst satt seg inn. I vegger og tak, i ryggraden og hodet, i halsen og i blikket til de jeg møter i trafikken. Det er lov til å klage litt selv om det bare er om været. For været er en stor del av det å være (npi) Nordmann. Don't get me started on the poor visitors..

Ja, vi går lysere dager i møte, og februar består kun av 28 laange dager i år, men det er en mager trøst når smilet ditt bokstavelig talt revner i mangel på Lypsyl.

Jeg smiler tappert med blodstenkte lepper.  Mitt virkelige jeg krymper, men jeg finnes her inne, under lag på lag av vindtett, vanntett og sluddsikkert!

Og som bjørnen i sitt lune hi (og han andre kompisen), skal også jeg gjennoppstå, sånn rundt påsketider.

10- 4

Bolleklipp anyone?

På Hoff Terrasse eksisterte jeg i en lykkelig barneverden.
Alle hadde vi 70-talls stripede “pornogensere” (les pologenser) og fløyelsbukser.
- Den famøse “bolleklippen” så dagens lys rundt 1975 og det gjør fortsatt vondt å se på bildene fra den tiden. Vi har fotobevis på hvor “trendy” vi var, min smilende mor, søster og jeg i matchende SNEKKER SELESKJØRT og med hår som en middels stygg badehette.

Looken var kopiert av en Amerikansk kunstløper tror jeg, men turnprinsessen Nadia Comaneci kan ha vært en mulig inspirasjon...
Jeg er temmelig sikker på at frisyren endte med Ski-VM i Oslo i 1982 da jeg har vage minner om en Berit Aunli eller en av de andre Norske skijentene som spurtet over målstreken med skråklippet “bolle”.
‘Bolle’ kom før ‘Bob’ (1930-tallet?) eller kom ‘Bob’ før Bolle?, but I digress...

Tilbake til Hoff...
Jeg hadde en normal barndom på Hoff, med bestisen Susanne, bestisen Janey (som jeg danset ballett med hos Kirkenær), bestisen Hilde som bodde i nabo-oppgangen og bestisen Negar, etterfulgt av Vivian.
- Med unntak av Hilde hadde vi andre det til felles at en av våre foreldre ikke kom fra Norge.
Janeys far kom fra USA, Negars familie fra Persia, Susannes mor var Dansk, Vivians mor var Dansk, min far var Engelsk og Meltem, en annen Hoff venninne, var fra Tyrkia.

Vi var sammensveiset og livet bestod av endeløse dager med “gi et lite vink, boksen går og dødball”.
Hilde og jeg løp fortere enn ALLE!
- Vi løp gutta i senk. Jeg var forelsket i Olav, hun var forelsket i Olav og begge var vi like sjanseløse!

Mitt høyeste ønske var at Olav skulle innhente meg og “legge meg i bakken”, men det skjedde aldri da jeg har et vanvittig konkurranseinstinkt og skjønte ikke at noen ganger kan det lønne seg å løpe litt saktere... (har fortsatt problemer med den der..)

For å besøke Hilde måtte jeg løpe gjennom loftet.
Tørkeloftene på Hoff bestod av endeløse liner med flagrende laken til tørk, det var dunkelt, mørkt og SKUMMELT!
- Å stå på det øverste trappetrinnet i 6 etage og sakte vri om dørklinken var nervepirrende.
- Og suget du kjente når du dyttet opp døren... Helt for jævlig!
Iskald muggen trekk som slo i mot deg. Snakk om å stålsette seg og SPURTE over loftsgulvene med hjertet i halsen.  Ikke rat Hilde og jeg var Hoffs beste spurtere!

Hos Hilde vanket det alltid sjokolademelk til “Aftens”. Skrekkelig usunne greier...som vi sjelden fikk hjemme. Hennes lillesøster kunne ikke uttale K, så sa sjokoMENK, noe jeg synes var FANTASTISK. Hvilken personlighet på 4 år!

På regntunge dager stjal vi mel, melk, sukker og egg og “bakte” på loftet. Vi satte kakene i loftsvinduene og sjekket de jevnlig over et par dager. Når skorpen ble tjukk nok hadde vi fest og spiste det selvlagde grågrønne slimet.

Mellom Hoff og Ullern lå Ekely.
- Der de “annerledes” bodde. Kunstnerne som hadde FÅTT hus at staten, de lot håret gro, røkte, drakk og malte eller modellerte til alle døgnets tider. Jeg husker mange indignerte foreldre på Hjørnebutikken..

 - Torbjørn Egner bodde på Ekely, det samme hadde Munch gjort. Som liten gikk jeg fritt inn og ut av hans grønne atelier og VASSET i skisser og tegninger som lå strødd på gulvene.

Ekely barna var ikke som OSS. De hadde annerledes klær, var hakket vassere og klart mer verbale.
I løpet av året bygget spenningene seg opp mellom Hoff- og Ekelybarna, noe som resulterte i ukelange KRIGER når kalenderen viste høst.
Når nypene hang modne og tunge på rosebuskene var det på tide å brette opp armene og samle troppene.
- Det var tid, tid for krig!

To be continued..

Byfrøken Fraser på nyasfalterte stier...

For noen dager siden reiste jeg bakover i tid og tok turen til Skøyen og Frogner.
Først og frems for å bestøke den nye “mathallen” på Skøyen som forøvrig var helt FAB, takk for tips Helle!

Det er ca 8,5 år siden jeg flyttet til Asker.  Jeg var helt fornøyd i vår romslige leilighet på Gimle, men samboeren insisterte på at vi måtte ut av byen “nå som vi hadde fått barn”. Ca 60 % enig i at det var en smart avgjørelse...

Jeg er født i København (av Norsk mor og Engelsk far), og kom først til Norge i 1969. Min gamle reguleringstannlege Broch spøkte alttid med at jeg må ha vært unnfanget in “International waters”, det stemmer ikke. Jeg ble unnfanget på min mor og fars bryllupsreise, og kom smilende til verden 9 måneder senere.
Vi flyttet fra hippe København til Punkthuset på Hoff i Oslo, på den tiden var det “penthouse på Tjuvholmen”, der bodde vi i 5. etage og hadde UTSIKT!

En liten lyseblå trikk gikk 1 gang i timen fra Hoff stasjon og Frognerparken var en kort sykkeltur unna. På vei til skolen måtte jeg forsere broen over Hoffsdammen (skummel og glatt) og “plumpa” ofte som resulterte i hyppig illeluktende forsentkomming... På Silkestrå var det fortsatt kornåkre, som stadig ble antent av “rampegutta” på Hoff. Alt for et besøk av den store røde brannbilen fra Briskeby!

Mamma var hipp og pappa var Engelsk, “Mad Men style” if you know what I mean! Alle turene til Tannums og  Krogh i Drammensveien eksponerte meg tidlig for Dansk design. Selvsagt hadde vi “anretning” (for de under 40, et lite rom mellom kjøkken og spisestue hvor maten ble “plated (eller lagt opp..).

I knappe 3,5 år regjerte jeg ‘seulement’ i Punkthuset. Jeg var “lillegull” for alle gamle damer og hadde en “turvenninne” på 56 år i 8. etage, samt Fru Hvoslef  i Hoff Terrasse nummer 6. Vi spilte vri-åtter og spiste hveteboller og drakk te.

Hipstamatic bygger på min barndoms kamera hit, Instamatic, og vi hadde flere. Et tikkende 8 mm kamera hadde vi også, pappa har alltid ligget ‘lysår’ foran de fleste når det gjelder  kommunikasjon, bilder og data og alt av gadgets. Vi har eske på eske med store filmruller som bevis. Småstøvete filmer av oss på tur i Frognerparken eller på Bygdøy, stum fargefilm, og på samtlige ligger jeg 100 meter foran familien på tur. Super selvstendig og full av selvtilitt!

Året jeg fyldte 4, og min mor var gravid med lillesøster, fikk jeg en blå pappkoffert i present. Jeg er ikke sikker på fra hvem eller når jeg fikk den, men kofferten var det fineste jeg hadde sett. Jeg pakket kofferten promte og flyttet til en av punkthusets etageskiller. Der la jeg ut mitt lille teppe og stablet opp mine eiendeler, 15 meter fra vår inngangsdør entret jeg et nytt univers. Jeg reiste langt i min fantasiverden. Mellom 5 og 6 etage drømte jeg meg til Amerika og Mallorca. Mallorca var nåtidens Seycellene, dit reiste man kun på bryllupsreise.

Med koffert og reiselyst ekspanderte , ja utvidet, livet seg fort etter min 6 bursdag. Jeg var klar for eventyr 24/7, og da vi flyttet ned til Hoff Terrasse 12 møtte jeg en likesinnet sjel, Susanne Å!
Eksotisk enebarn med en mor som kunne skaffe EKTE plastsprøyter fra sin jobb på AFL. Kanyler fikk vi ikke, så vi måtte nøye oss med knappenåler stukket baklengs ned i sprøyen og forsøkt stukket inn i armen på lilesøster Fraser som ALLTID backet ut i siste sekund - tross lovord om å holde Susannes undulat Snehvit.
I tillegg til å være noe så spesielt som ENEBARN gikk Susanne og tok pianotimer og hadde ‘hest på for’. Jeg satt semi-lydig på krakken ved siden av min BESTIS og fikk en gang i mellom la min indre komponist gå amok.

Som 7åring fikk jeg min første betalte jobb. Susanne og jeg vasket opp etter lunsjen på kontoret som lå i Punkthusets første etage. Vi fikk 2 kroner på deling og SILKESERVIETTER! Det ALLE sparte på!
Smågodt kostet 5 øre pr stk, så for 2 kroner kunne vi kose oss med en gedigen godtepose. 
- Det var gode tider i SSS-klubben (Susanne, Susan og Snehvit), vi vasket og sang. Og lik en skigard varte lykken ikke evig, “de voksne” fikk nyss om at vi “jobbet” og vår gryende vaske karriere endte brått.

To be continued (må vaske litt..)

Susan :)