Jeg er opptatt av musikk. ALL slags musikk egentlig. Jeg vil vel egentlig si at jeg hører musikk hele tiden. Og da snakker jeg ikke om at anlegget alltid står på, eller at jeg ikke kan leve uten lyd.. men at jeg til enhver tid hører musikk.
Er du også sånn, for jeg er virkelig nyskjerrig på om det er helt normalt eller litt sånn tegn på at "noe ikke er helt som det skal være"...
Jeg våkner til musikk, ofte en litt stressende Mozart piano konsert. Se for deg åpnings scenene i Amadeus, når du følger hestenne og vognen som flyr gjennom gatene i Wien. Symphoni nr 25 i G minor. Det er en litt jagende melodi som øker i intensitet. Den begynner som en liten melodi og etterhvert som ulike instrumenter legges til gjentas melodien med mer og mer OMPF! Det var vel et fint ord som beskriver TRØKK i musikk :) OMPF!
Som du ser over her er jeg ikke musikkproff på noen som helst måte, men jeg vet hva jeg liker :)
Jeg liker Brahms bedre enn jeg liker Mozart. Brahms fiolinkonsert med Anne-Sophie Mutter dirigert av Daniel Barenboim setter meg alltid HELT ut. Pappa og jeg så henne (og Barenboim) i konserthuset for en del år siden og jeg var BLOWN AWAY i dager etterpå. Som gravid var pappa og jeg i Aulaen og hørte Bethovens 9 symfoni. Jeg var hellig overbevist om at DET var flott for det gryende livet jeg hadde i magen.
- Som Pelle Parafins Bøljeband synger jeg "Glede født av guders gnister, datter av elysium..." (for nyere generasjoner nå også Europasymfonien)
Dimitry Shostakovich Pianokonsert no.2 er ulidelig vakker. Perlende lett til å begynne med, så lengtende og så eksplosivt litt gal. Vi snakker lidenskap med stor L og et Russisk folk som lider...
Når jeg jobber hører jeg musikk og jo mer stresset jeg er jo fortere går musikken. Når det blir riktig 'karusell' stopper jeg opp og stresser ned.
Kjenner jeg at jeg blir sur og tverr er dagens medisin "Oppan Gangham style!
På torsdag var jeg innom YouTube hele 5 ganger å så videoen og jeg ler like mye hver gang! I LOVE IT! Datteren min og jeg hoppet rundt her cowboy-style og "så på klokken" som er det det ser ut som om han i videoen gjør mens han galoperer rundt. Hysterisk bra. Etter et par minutter med Gangham style er jeg rebooted og kan fortsette jobben min.
Når solen brenner himmelen rød og rosa hører jeg ofte deler av Øystein Sevågs LINK, og sner det om kvelden som nå - dukker gjerne Wench Myhres lettere irriterende "Vinter og Sne...en guttunge stabber av sted". Upbeat positivisme (er det et ord?)
I går kveld på festen slæsh nachspielet hørte vi på Lloyd Cole og Waterboys. Ikke samtidig selvsagt. Det brakte minner om en fantastisk tid i kollektiv med min bestis Ingrid og Lars.
1,5 år med sammenhengende "Friends" og musikk, musikk, MUSIKK!
Min bestis Ingrid hadde Rigoletto dilla, og jeg kan fortsatt synge "Bella Figlia dell'amorrreeeeheeee!"
Min kompis Henning sang nesten som Pavarotti, Ingrid og jeg sang to-stemt til alle voerspiel deltageres store irritasjon. Vår versjon av "det klinger så herligt.." gjorde kanskje ikke det?
Men igjen er jeg ute å kjøre.. Det var dette med å sette toner til livet da. Jeg våkner til Sound of Musics Edelweiss og legger meg til MUSE sin Magic. Jeg kjører loud techno i bilen, ompf ompf ompf og synger hele tiden. Alle minner er akkompagnert av bruddstykker med musikk.
For livet er musikk for meg, i en eller annen form eller toneart.
Inside I'm dancing!
10-4
søndag 25. november 2012
På høye røde heler gjennom natten...
Jeg er ute av trening. Ingen overraskelse det der tenker du kanskje, men nå snakker jeg ikke om GYM-trening med partytrening.
Det skjedde igjen i går.
Jeg hadde ikke lagt frem kjolen, men planlagt antrekket basert på et blikk inn i skapet forrige onsdag, så da jeg trakk kjolen over hodet passet den selvsagt ikke. Den var for kort og for trang, alt var galt på en gang.
Så der stod jeg tafatt og blek og SKUFFET!
- Og så begynte en frenestisk kamp mot klokken. Jeg kastet den ene kjolen etter hverandre på sengen, nettopp slik som du ser på Amerikansk film. Det fløt av høyhelte sko og alt ble bare verre og verre...
Min kjære bidro med oppmuntrende ord som, "NEI du MÅ begynne å TRENE!"
Ikke noe får en jente i partyhumør mer enn tanken på endeløse timer på gymmen for å "få igjen FIGUREN". Jeepers creepers! Jeg innser nå at jeg vandrer inn i ROSABLOGGERNES land!
I allfall, jeg safet og valgte en tekkelig sort kjole, tredde bena i noen særdeles høye røde lakksko og smurte på med en MASSE sminke.
When in doubt, MORE MASCARA!
Etter to glass sparkly hos våre venner ble alt så mye bedre og jeg følte meg penere og penere i løpet av kvelden. Merkelig det der! Min attraktivitet sank nok omvendt proposjonalt med kveldens inntak av mat og vin.
Vi hadde det superhyggelig! Vertskapet hadde dekket VAKKERT bord og maten var superb! Jeg ble kjent med flere nye mennesker, som alltid er spennende, og vi endte kvelden dansende på parketten! (Det hører med til historien at jeg falt og pådro meg nok en festskade, 11 cm høye heler er ikke bare enkelt..)
Min kjære DJ'et på WIMP (ELENDIG navn på en musikktjeneste spør du meg...) Så GØY det er med en real fest. Synes ikke dudet også?
- Å føle seg som 20 igjen, prate om alt og ingenting, å danse og legge seg ALTFOR sent. En timeout fra hverdagen og alt alvoret :) Fnisende og svært så elegante skle vi hjem på glattisen i 3-tiden og følte oss LEVENDE i glasen fra lyktestolpene.
For oss som velger å bo i nord, i et land hvor 8 måneder av året ligger i mørket, ofte med elendig vær og vind, er det viktig å sette av tid til litt useriøs moro. Tenne alle stearinglys, åpne huset sitt og champagnen, ja invitere til fest. Jeg er ute av trening, men akter å gjøre noe med det. Fremover blir det ennå mere moro og mye mascara :)
10-4
forsøkte meg på en "Hepburn"..
say no more!
lørdag 24. november 2012
Happy Niiname-sai...
Jeg er interresert i Thanksgiving og har derfor surfet og googlet mye i det siste. Jeg har lett etter og funnet en del om ulike former for Thanksgiving i en rekke land. De fleste har som fellesnevner at de holdes i november og "takker" for en god innhøsting og avling.
Man takker for arbeide nedlagt som gir gode resultater. Så ikke bare bønder, men også alle oss andre kan feire Thanksgiving :)
I dag skal jeg pynte meg å gå i Thanksgivingselskap. Jeg benytter anledingen til å takk for et godt år men sinnsykt mye nedlagt arbeide i nytt brand og strategi. Jeg krysser fingrene og håper å "høste" gode resultater til neste år :)
For de litt ekstrainterreserte har jeg skrevet litt om Japans Thanksgiving, Niiname-sai!
Niiname-sai er navnet på Japans “Thanksgiving” og feires den 23 November hvert år.
Niiname-sai er en del av en rekke feiringer som tradisjonelt avholdes i forbindelse med innhøstingen av ris, korn og bønner.
Nihon Shoki, Japans nest eldste historiebok, forteller om et innhøstingsrituale under Japans første keiser Jimmu (660–585 f.Kr). Dagens feiring av Niiname-sai innledes ved at Japans keiser offrer nyinnhøstet ris (som han selv har plantet i mai) og sake til Solgudinnen Amaterasu-Ohmikami.
Niiname-sai feirer all jobben man har nedlagt i løpet av året. Direkte oversatt betyr Niiname-sai “Celebrations of the First Taste”
Ellers rundt i Japan setter man frem offergaver i Shinto templene (jinja). Nyinnhøstet ris offres til Kami, naturens vitale urkraft. Shinto betyr «gudenes vei» eller «åndenes vei». Grunnleggende i shinto er guddomsmaktene Kami, som oftest mangler en definert personlighet, men er mektige og oftest vennligsinnet overfor menneskene. Kami er det åndelige i naturen og essensen i Shinto religionen, men kan også bo i mennesker eller dyr.
Jinja-templene har vanligvis en torii som du sikkert har sett bilde av tidligere. Toriien står ved inngangen til tempelet, er symbolet for shinto og symbolisere en portal mellom kamienes verden og menneskenes verden.
planting av risrituale
fredag 23. november 2012
Møblerte hjem eller "et hjem med klaver"...
Bloggen din er altfor LANG og har INGEN BILDER jo..., sa en på 13år til meg her forleden. Så jeg har lagt meg i selen og her kommer fortsettelsen av forrige blogginnlegg, nå med bilder!
Lørdag morgen i Punkthuset anno 1972, Lill Lindfors dype melodiøse stemme fyller alle rom med PASSION (si det langsomt og dypt på Svensk!) og jeg ligger i sengen og synger med... først langsom lidenskap etterfulgt av den mer bastante, En så’n Karl! Lill altså, jeg hadde nok en mer pipete første sopran...
Med disse tekstene i bagasjen må jo livet bli bra!
- Jeg er flasket opp på Lill Lindfors, Norgesvennen Arja Saijonmaa, The Carpenters, Burt Bacharach, Stan Getz and Joåo Gilbertos ‘Girl from Ipanema’ og Barbra Streisand... for å nevne et lite knippe :)
- Da pappa gikk på Harvard i et par somre i Uniten var alt jeg ønsket meg Evergreen med Barbra på kassett, søsteren min valgte ELVIS :)
Jeg satt foran Tandberg-anlegget og ULTE til Evergreen, hellig overbevist om jeg var like flink og hadde et stort talent, jeg sang tross alt i skolekoret på Grav!
- Etter å ha sett filmen 'Funny Girl' med Barbra hadde jeg funnet min soulmate. Hun var jødisk, fra Brooklyn, født i 1942, men vi var SISTERS følte jeg. Det var Barbra og jeg døgnet rundt. Jeg skulle også bo i New York og gjøre stor karriere. Jeg skulle bare være barnevakt for naboen først..
- But I digress (as usual..)
Jeg har klare minner om min hyperelegante mor med høyt tuppert Elnett hår, overjordisk vakker og blond. Skulle vi til hjørnebutikken å handle så mamma ut som en Chanel modell.
The Frasers holdt glamorøse “voksenselskap” i leiligheten på Hoff-terrasse. Disse involverte seltzer dispensere, messingfat med crystal tumblers, sherry, cocktails og maten da - Welcome CABARET!
- En forrett bestående av grønne erter, reker, gulrøtter i terninger lagt i form overøst av en geletinmiks med smaken av buljong. Dandert på toast med en dæsj majones og dill, helt fantastisk!
Mammas venninner var eksotiske fulger og deres menn var alltid ulastelig antrukket i Mad Men dresser med perfekte snitt. Av bildene fremgår det at det hele var hakket mer stilig på slutten av 60-tallet...
Lørdag morgen i Punkthuset anno 1972, Lill Lindfors dype melodiøse stemme fyller alle rom med PASSION (si det langsomt og dypt på Svensk!) og jeg ligger i sengen og synger med... først langsom lidenskap etterfulgt av den mer bastante, En så’n Karl! Lill altså, jeg hadde nok en mer pipete første sopran...
Du är den ende,
som hemligen ser mig,
fast ingen har talat,
du vet vad jag ber dig.
Min längtan är bara du.
Blott du mig ger ett enda litet ord,
är jag din.
som hemligen ser mig,
fast ingen har talat,
du vet vad jag ber dig.
Min längtan är bara du.
Blott du mig ger ett enda litet ord,
är jag din.
Du är den ende,
jag aldrig kan glömma,
din mun, dina ögon, din lugnande stämma.
Och därför jag ber dig nu:
Blott du mig ger ett enda litet ord,
är jag din.
jag aldrig kan glömma,
din mun, dina ögon, din lugnande stämma.
Och därför jag ber dig nu:
Blott du mig ger ett enda litet ord,
är jag din.
Med disse tekstene i bagasjen må jo livet bli bra!
- Jeg er flasket opp på Lill Lindfors, Norgesvennen Arja Saijonmaa, The Carpenters, Burt Bacharach, Stan Getz and Joåo Gilbertos ‘Girl from Ipanema’ og Barbra Streisand... for å nevne et lite knippe :)
- Da pappa gikk på Harvard i et par somre i Uniten var alt jeg ønsket meg Evergreen med Barbra på kassett, søsteren min valgte ELVIS :)
Jeg satt foran Tandberg-anlegget og ULTE til Evergreen, hellig overbevist om jeg var like flink og hadde et stort talent, jeg sang tross alt i skolekoret på Grav!
- Etter å ha sett filmen 'Funny Girl' med Barbra hadde jeg funnet min soulmate. Hun var jødisk, fra Brooklyn, født i 1942, men vi var SISTERS følte jeg. Det var Barbra og jeg døgnet rundt. Jeg skulle også bo i New York og gjøre stor karriere. Jeg skulle bare være barnevakt for naboen først..
- But I digress (as usual..)
Jeg har klare minner om min hyperelegante mor med høyt tuppert Elnett hår, overjordisk vakker og blond. Skulle vi til hjørnebutikken å handle så mamma ut som en Chanel modell.
The Frasers holdt glamorøse “voksenselskap” i leiligheten på Hoff-terrasse. Disse involverte seltzer dispensere, messingfat med crystal tumblers, sherry, cocktails og maten da - Welcome CABARET!
- En forrett bestående av grønne erter, reker, gulrøtter i terninger lagt i form overøst av en geletinmiks med smaken av buljong. Dandert på toast med en dæsj majones og dill, helt fantastisk!
mammas første og siste forsøk på å røyke sigar..
min vakre mor med en venninnes sønn..
Pappa og jeg :)
"Hitto perkele, har du inte satt temperaturen på i badstuen!"
I går natt fikk jeg ikke sove. Det stormet riktig så flott rundt hushjørnene her og jeg lå våken og tenkte på hvordan ting “var før”..
Min første ungdomstid var temmelig ufyselig og riktig skrekkelig. Som tidligere nevnt var jeg ALTFOR høy, klart for tynn og helt clueless når det gjaldt gutter!
Jeg var hun som gikk med musefletter i 14års alderen, lekte mer med nabobarna på 8 og 11år (fikk betalt!) enn med jevnaldrende og når jeg ikke dagdrømte om “han jeg elsket overalt” satt jeg med nesen godt begravet i en bok eller 3.
Jeg var en ‘nerdy’ lesehest (og er det forsåvidt fortsatt)! Mitt første lånekort fikk jeg som 11-åring på Bekkestua bibliotek og begynte med Alexandre Dumas ‘Greven av Monte Cristo’. Mazo de la Roche sine JALNA-bøker i 16 bind var en åpenbaring. Hvilket drama! Kjærleik, død og fortvilelse. - Nettopp hva en prepubertal fjortis trengte.. Etterhvert avanserte jeg til Boklubbens bøker hvor mamma jobbet. Vilhelm Mobergs ‘Utvandrerne’ og ‘Innvandrerne’, om den store utvandringen til Amerika!
Jeg eksisterte fysisk i Bjerkelundsveien, midt mellom Bekkestua og Jar, men resten av meg satt i ombord et dampskip i en 3-klasses luger på vei til Uniten. Jeg sov i prærievogner, lagde mat over åpne bål i åpne landskap og kysset lidenskapelige gullgravere!
“Hardship on the Prarie” var populært på slutten av 70-tallet. Du har kanskje hørt om ‘Huset på prærien?’ CENTENNIAL, en av de virkelig store TV-seriene ble lansert på samme tid, og det gikk 7 dager mellom hver gang jeg fikk tilfredsstilt nyskjerrigheten.
- Hva skjedde med Indianerpiken, nybyggerene og den råtøffe cowboyen?
La meg legge til en liten ting for dere under 18, vi hadde EN KVELD I UKEN på 1 kanal (NRK) hvor de sendte komiprogram. På onsdager var det KOMIKVELD, 30 minutter med moro for seriøst trengende Nordmenn. Husker du SOAP, den ORIGINALE tv-såpen? Begynte i 1977, jeg var 10 år og skjønte lite, men gøy var det. Selvsagt høres jeg ut som min mormor nå, hei hvor det går...
Vi hadde SORT/HVITT TV i mesteparten av min barndom, og det var helt NORMALT! I tillegg hadde jeg en far som alltid hadde reservedeler i en kiste på loftet, så gikk et rør hadde vi alltids noen “plugger” han kunne skifte på et blunk..
På tirsdager stod Finsk fjernsynsteater på programmet. Det var riktig begredelige greier. Beksvart dysterhet! Samtidsdrama med store doser nakenhet, selvpining med bjørkeris, badstuer og seriøse mengder vodka. Fyllekalas som ofte ende i slosskamper...
Min første ungdomstid var temmelig ufyselig og riktig skrekkelig. Som tidligere nevnt var jeg ALTFOR høy, klart for tynn og helt clueless når det gjaldt gutter!
Jeg var hun som gikk med musefletter i 14års alderen, lekte mer med nabobarna på 8 og 11år (fikk betalt!) enn med jevnaldrende og når jeg ikke dagdrømte om “han jeg elsket overalt” satt jeg med nesen godt begravet i en bok eller 3.
Jeg var en ‘nerdy’ lesehest (og er det forsåvidt fortsatt)! Mitt første lånekort fikk jeg som 11-åring på Bekkestua bibliotek og begynte med Alexandre Dumas ‘Greven av Monte Cristo’. Mazo de la Roche sine JALNA-bøker i 16 bind var en åpenbaring. Hvilket drama! Kjærleik, død og fortvilelse. - Nettopp hva en prepubertal fjortis trengte.. Etterhvert avanserte jeg til Boklubbens bøker hvor mamma jobbet. Vilhelm Mobergs ‘Utvandrerne’ og ‘Innvandrerne’, om den store utvandringen til Amerika!
Jeg eksisterte fysisk i Bjerkelundsveien, midt mellom Bekkestua og Jar, men resten av meg satt i ombord et dampskip i en 3-klasses luger på vei til Uniten. Jeg sov i prærievogner, lagde mat over åpne bål i åpne landskap og kysset lidenskapelige gullgravere!
“Hardship on the Prarie” var populært på slutten av 70-tallet. Du har kanskje hørt om ‘Huset på prærien?’ CENTENNIAL, en av de virkelig store TV-seriene ble lansert på samme tid, og det gikk 7 dager mellom hver gang jeg fikk tilfredsstilt nyskjerrigheten.
- Hva skjedde med Indianerpiken, nybyggerene og den råtøffe cowboyen?
La meg legge til en liten ting for dere under 18, vi hadde EN KVELD I UKEN på 1 kanal (NRK) hvor de sendte komiprogram. På onsdager var det KOMIKVELD, 30 minutter med moro for seriøst trengende Nordmenn. Husker du SOAP, den ORIGINALE tv-såpen? Begynte i 1977, jeg var 10 år og skjønte lite, men gøy var det. Selvsagt høres jeg ut som min mormor nå, hei hvor det går...
Vi hadde SORT/HVITT TV i mesteparten av min barndom, og det var helt NORMALT! I tillegg hadde jeg en far som alltid hadde reservedeler i en kiste på loftet, så gikk et rør hadde vi alltids noen “plugger” han kunne skifte på et blunk..
SOAP!
På tirsdager stod Finsk fjernsynsteater på programmet. Det var riktig begredelige greier. Beksvart dysterhet! Samtidsdrama med store doser nakenhet, selvpining med bjørkeris, badstuer og seriøse mengder vodka. Fyllekalas som ofte ende i slosskamper...
Typisk Finsk badstu fra Fjernsynsteateret...
To be continued....
torsdag 22. november 2012
Seriøst takknemlig! Thanksgiving part 1.
Mange tror at den første Amerikanske Thanksgiving fant sted da pilgrimene satte seg ned med Wampanoag indianerene en gang på høsten i 1621, etter pilgrimenes første avlinger i det “nye landet”. Den “første “ Thanksgiving-festen varte i mer enn 3 dager og det ble spist og drukket tett. I henhold til historiske dokumenter deltok 53 pilgrimmer og 90 Wampanoag indianere. Pilgrimmene takket den kristne Gud, montro om Wampanoag indianerene takket den samme guden eller Kehtannit (“Great Spirit”) indianerenes navn på Skaperen, en ånd uten mennesklig form eller kjønn (!)...
Men at dette er den ”første” feiringen stemmer ikke helt om du konsulterer Wampanoag historiske nedtegnelser. De kan dokumentere bosetting på øya Martha’s Vineyard (hvor de fortsatt bor) og at de gitt takk i mer enn 12 000 år. En av deres “eldre” beskriver det slik på nettet: “Hver dag er Thanksgiving for oss. Vi takker solen for hver nye dags begynnelse og slutt, vi takker månen og regnet som hjelper avlingene våre, og vi takker hverandre, ofte. Det er mye å være takknemmelig for!“
Amerikanerenes skikk om å gi takk ved bordet og sette ord på hva du er takknemlig for en vakker skikk synes jeg. Barn takker kanskje for en ny hundevalp, mens eldre er noget mer nyanserte..
Jeg vil også si takk og har reflekert mye over ordet takk de siste dagene.
Da jeg kommer fra et “møblert hjem” sier jeg takk hele tiden!
- Jeg takker de fleste, ofte, og er så takknemlig at det til tider blir litt mye.. Men here goes....
Takk til Jarek som holder ut med meg! Jeg vet jeg er en utfordring på så mange måter og mange av de er negative (nå er ikke han helt enkel heller...). Takk til barnet mitt som jeg har det så gøy og fint med, vi tuller og tøyser non stop, håper vi aldri slutter med det!
Takk til min bestevenn i utlandet som jeg tilbringer mange fine og morsomme helger i Stockholms skjærgård med. Uten deg hadde livet vært mindre fargerikt. Vi krangler, ler, skyter, svømmer, spiller og DJ’er for hverandre :)
Takk til mine to bestevenninner i Asker, Annemarie og Pia, klin gærne begge to til tider og som jeg DIGGER som bare en førtis kan digge sine “bestisser!”
Takk til mamma og pappa, jeg beklager at jeg ikke ser dere mer, livet går så altfor fort for tiden :( Jeg elsker dere! Takk til søsteren min for at hun er til og en stor takk til min beste-niese Ada. Hun er verdens mest supre kusine til Zelda. Takk til søte nevø Aksel, du er topp!
Takk for “god helse” som mine svigerforeldre stadig sier, (de er sykt opptatt av helse...) De katolske bryter brød og takker hverandre på juleaften, en fin skikk synes jeg. Takk for at dere tar så godt vare på min kjære.
Takk for at det ikke er 2 meter sne utenfor og minus 18! Jeg setter stor pris på at kulda er utsatt inntil videre. Takk for at hun der damen i morges plukket opp den enorme hundebæsjen rett ved bilen min!
Takk for at DU også betaler skatt slik at vi kan bo i et land hvor vi ikke havner på gaten om vi mister jobben eller blir syke. Takk for at vi ikke må jobbe 3 jobber og at vi har gratis universitet og høyskoler.
Takk til butikkbetjeningen på Kiwi som alltid er så hyggelig. Takk for at kjeven min er på bedringen vei så jeg snart får en ny tann og ikke lenger føler meg “verdiløs”.
Takk til min business-partner for at han holder ut! Jeg vet jeg er sær, streng og pirkete. Jeg jobber med meg selv, bedring kommer senere, når jeg blir penere :) Takk til meg for at jeg tørr satse på noe nytt og litt skummelt, både blogg, business og tørkede bananer :)
Takk til alle skøytemammaer og pappaer som er blitt gode venner! Og takk til treneren til datteren min som jeg beundrer for å lære bort noe så vanskelig som kunstløp til hormonelle teenagers!
Takk for ærlig mat, god vin og de vi skal på Thanksgiving middag til.
“Lad oss se det store bildet og være taknemmelige, for selv hvis vi ikke lærte meget i dag, så lærte vi i det mindste en lille smule; og selv hvis vi ikke lærte en lille smule, blev vi i det mindste ikke syge; og selv hvis vi blev syge, døde vi i det mindste ikke. Så, lad os alle være taknemmelige”. Buddha (563-483 f. Kr.)
Og sist men ikke minst, Thank you for the music!
10-4
Men at dette er den ”første” feiringen stemmer ikke helt om du konsulterer Wampanoag historiske nedtegnelser. De kan dokumentere bosetting på øya Martha’s Vineyard (hvor de fortsatt bor) og at de gitt takk i mer enn 12 000 år. En av deres “eldre” beskriver det slik på nettet: “Hver dag er Thanksgiving for oss. Vi takker solen for hver nye dags begynnelse og slutt, vi takker månen og regnet som hjelper avlingene våre, og vi takker hverandre, ofte. Det er mye å være takknemmelig for!“
Amerikanerenes skikk om å gi takk ved bordet og sette ord på hva du er takknemlig for en vakker skikk synes jeg. Barn takker kanskje for en ny hundevalp, mens eldre er noget mer nyanserte..
Jeg vil også si takk og har reflekert mye over ordet takk de siste dagene.
Da jeg kommer fra et “møblert hjem” sier jeg takk hele tiden!
- Jeg takker de fleste, ofte, og er så takknemlig at det til tider blir litt mye.. Men here goes....
Takk til Jarek som holder ut med meg! Jeg vet jeg er en utfordring på så mange måter og mange av de er negative (nå er ikke han helt enkel heller...). Takk til barnet mitt som jeg har det så gøy og fint med, vi tuller og tøyser non stop, håper vi aldri slutter med det!
Takk til min bestevenn i utlandet som jeg tilbringer mange fine og morsomme helger i Stockholms skjærgård med. Uten deg hadde livet vært mindre fargerikt. Vi krangler, ler, skyter, svømmer, spiller og DJ’er for hverandre :)
Takk til mine to bestevenninner i Asker, Annemarie og Pia, klin gærne begge to til tider og som jeg DIGGER som bare en førtis kan digge sine “bestisser!”
Takk til mamma og pappa, jeg beklager at jeg ikke ser dere mer, livet går så altfor fort for tiden :( Jeg elsker dere! Takk til søsteren min for at hun er til og en stor takk til min beste-niese Ada. Hun er verdens mest supre kusine til Zelda. Takk til søte nevø Aksel, du er topp!
Takk for “god helse” som mine svigerforeldre stadig sier, (de er sykt opptatt av helse...) De katolske bryter brød og takker hverandre på juleaften, en fin skikk synes jeg. Takk for at dere tar så godt vare på min kjære.
Takk for at det ikke er 2 meter sne utenfor og minus 18! Jeg setter stor pris på at kulda er utsatt inntil videre. Takk for at hun der damen i morges plukket opp den enorme hundebæsjen rett ved bilen min!
Takk for at DU også betaler skatt slik at vi kan bo i et land hvor vi ikke havner på gaten om vi mister jobben eller blir syke. Takk for at vi ikke må jobbe 3 jobber og at vi har gratis universitet og høyskoler.
Takk til butikkbetjeningen på Kiwi som alltid er så hyggelig. Takk for at kjeven min er på bedringen vei så jeg snart får en ny tann og ikke lenger føler meg “verdiløs”.
Takk til min business-partner for at han holder ut! Jeg vet jeg er sær, streng og pirkete. Jeg jobber med meg selv, bedring kommer senere, når jeg blir penere :) Takk til meg for at jeg tørr satse på noe nytt og litt skummelt, både blogg, business og tørkede bananer :)
Takk til alle skøytemammaer og pappaer som er blitt gode venner! Og takk til treneren til datteren min som jeg beundrer for å lære bort noe så vanskelig som kunstløp til hormonelle teenagers!
Takk for ærlig mat, god vin og de vi skal på Thanksgiving middag til.
“Lad oss se det store bildet og være taknemmelige, for selv hvis vi ikke lærte meget i dag, så lærte vi i det mindste en lille smule; og selv hvis vi ikke lærte en lille smule, blev vi i det mindste ikke syge; og selv hvis vi blev syge, døde vi i det mindste ikke. Så, lad os alle være taknemmelige”. Buddha (563-483 f. Kr.)
Og sist men ikke minst, Thank you for the music!
10-4
tirsdag 20. november 2012
Nærkontakt med virus, bakterier, sure barn og sære kjerringer!
I dag har jeg hatt en riktig fin dag. Jeg våknet på sofaen, IGJEN, til tåke og regn..
Min ikke fullt så kjære mann har hatt en lengre forkjølelse som gjør at jeg er forvist til 2 etage i Dukkehuset. Jeg har en nagende følelse at han faker... Han er svært busy på kveldstid, ligger fornøyd horisontalt godt støttet av 4 puter med "tv-saken" på brystet.
- I allefall, jeg våknet mørbanket på sofaen. Slo på Macen, forsøkte å lage en kopp kaffe, men svarte først på 40 email.
- Vips så var klokken 12.30, så bar det strake veien til legen med min datter for testing av astma. Der var venterommet fullt av harkende grå mennesker og en riktig sterk eim av spy fyldte gangene på vei inn til legekontorene.
"Joda altså, jeg tror Landøya og Jansløkka snart er tomme, sa legen. Det går et nasty virus".
Så flott da, tenkte jeg, mens jeg klødde meg PÅ NESEN!
- Så da er det vel bare å ta frem bøtte og kjøpe Cola. Statistisk sett skal en av oss tilbringe mye tid foran den hvite do-guden med det første. Hei gamle venn!
Etter 2,5 time in limbo blant de 'levende døde' endte vi opp på Apoteket. Nok et fint sted hvor du garantert ser attraktiv ut. I allefall for nyankomne Kinavirus og bakterier fra Ruslland et sted.
- Når det blåser i fra Øst. hører jeg Egner synge..
- Jeg er nå en vandrende petriskål, hva som vokser på min lille overflate tørr jeg ikke tenkte på.
Skal det være en klem?
På Holmensenteret hadde en norsk versjon av Anna Anka satt bilen sin på tvers slik at ingen kom inn på hverken parkeringsplassene ute, ei heller inn i parkeringshuset. Datteren hennes stod UTENFOR bilen og ventet på et par ballettvenninner, så det hele tok vel circa 5 minutter til 300 illsinte billisters store fornøyelse.
- Det var dette med hodet under armen og armen i bind da Anna!
Ble jeg rasende og gretten, NEIDA. Da damen unnskyldende vinket til meg, dro jeg opp høyrehånden og vinket tilbake, med langefingeren godt kamuflert.
På ICA var køene lange, det var varmt og selvsagt var det opplæringstid bak kassene. Nå er jeg av den typen som ALLTID sier vær-så'snill og takk til butikkbetjening, men opplæring i rushtiden... Hm...
En 4-åring brukte ventetiden fornuftig og skrek seg til en sjokolade. Med riktig bruk av publikum manipulerte hun sin stakkars mor med eksperthånd. Jeg ble rent imponert!
Vel hjemme lukket jeg bildøren på venstrearmen min IGJEN og tok et skredderhopp inn i Dukkehuset!
"Den syke", hadde glemt den ene ingrediensen som var viktig for meg, kålrabi, så da ble det ingen stappe. Pølser MED SKINN hadde han også kjøpt, greit nok, men hvorfor er de ikke som i "gamle dager, les 1985? Du kan ikke bruke gaffel og 'skyve med kniv trikset' på dagens pølser.
- DET gjør meg nesten sur.
Dagen føltes lenge liten, trang og firkantet, men så skjedde det noe!
Jeg fikk email, fra Hong Kong (faktisk den 3 emailen derfra innen 18.30), og denne trigget minnene om 29 graders varme og 90% luftfuktighet og små kinesere på MTR-toget mellom Kowloon og Hong Kong.
Jeg klarte såvidt å trekke blikket opp fra navlen og se litt lengre enn til Nesoddtangen (fin utsikt her på åsen..). Jeg bandasjerte min elendige arm og satte meg ned med THAI-suppe for å svare verden! Jeg korresponderte med mine leverandører i Bangkok og svarte Guangzho, og plutselig var sofaen et fly. Jeg ble en time-traveller her i god-kroken, for i HongKong er det allerede i morgen og når jeg får svar reiser de tilbake i tid. Eller noe i den duren... :)
Poenget? Må det alltid være ett?
I dag er det dette. Alle bør ha en "brev-venn" i Timbuktu eller et annet eksotisk sted. En du ikke snakker med på Facebook hver dag.. mensom fortsatt er innhyllet i mystikk. En du ikke vet alt om og som gjør at du kan drømme deg litt bort når novembermørket senker seg klokken 16.30!
Jeg har ikke bare en men flere jeg NESTEN kjenner, i Kina, Australia, England, USA etc.
De viser meg små glimt av en annerledes verden. Der borte skinner solen på strendene og noen spiser Shepards Pie mens de drikker PINTS. Kanskje spiser de hunder også. Ikke vet jeg, men vi spiser sauehoder og det er liksom helt ålright!
10-4 good people.
Min ikke fullt så kjære mann har hatt en lengre forkjølelse som gjør at jeg er forvist til 2 etage i Dukkehuset. Jeg har en nagende følelse at han faker... Han er svært busy på kveldstid, ligger fornøyd horisontalt godt støttet av 4 puter med "tv-saken" på brystet.
- I allefall, jeg våknet mørbanket på sofaen. Slo på Macen, forsøkte å lage en kopp kaffe, men svarte først på 40 email.
- Vips så var klokken 12.30, så bar det strake veien til legen med min datter for testing av astma. Der var venterommet fullt av harkende grå mennesker og en riktig sterk eim av spy fyldte gangene på vei inn til legekontorene.
"Joda altså, jeg tror Landøya og Jansløkka snart er tomme, sa legen. Det går et nasty virus".
Så flott da, tenkte jeg, mens jeg klødde meg PÅ NESEN!
- Så da er det vel bare å ta frem bøtte og kjøpe Cola. Statistisk sett skal en av oss tilbringe mye tid foran den hvite do-guden med det første. Hei gamle venn!
Etter 2,5 time in limbo blant de 'levende døde' endte vi opp på Apoteket. Nok et fint sted hvor du garantert ser attraktiv ut. I allefall for nyankomne Kinavirus og bakterier fra Ruslland et sted.
- Når det blåser i fra Øst. hører jeg Egner synge..
- Jeg er nå en vandrende petriskål, hva som vokser på min lille overflate tørr jeg ikke tenkte på.
Skal det være en klem?
På Holmensenteret hadde en norsk versjon av Anna Anka satt bilen sin på tvers slik at ingen kom inn på hverken parkeringsplassene ute, ei heller inn i parkeringshuset. Datteren hennes stod UTENFOR bilen og ventet på et par ballettvenninner, så det hele tok vel circa 5 minutter til 300 illsinte billisters store fornøyelse.
- Det var dette med hodet under armen og armen i bind da Anna!
Ble jeg rasende og gretten, NEIDA. Da damen unnskyldende vinket til meg, dro jeg opp høyrehånden og vinket tilbake, med langefingeren godt kamuflert.
På ICA var køene lange, det var varmt og selvsagt var det opplæringstid bak kassene. Nå er jeg av den typen som ALLTID sier vær-så'snill og takk til butikkbetjening, men opplæring i rushtiden... Hm...
En 4-åring brukte ventetiden fornuftig og skrek seg til en sjokolade. Med riktig bruk av publikum manipulerte hun sin stakkars mor med eksperthånd. Jeg ble rent imponert!
Vel hjemme lukket jeg bildøren på venstrearmen min IGJEN og tok et skredderhopp inn i Dukkehuset!
"Den syke", hadde glemt den ene ingrediensen som var viktig for meg, kålrabi, så da ble det ingen stappe. Pølser MED SKINN hadde han også kjøpt, greit nok, men hvorfor er de ikke som i "gamle dager, les 1985? Du kan ikke bruke gaffel og 'skyve med kniv trikset' på dagens pølser.
- DET gjør meg nesten sur.
Dagen føltes lenge liten, trang og firkantet, men så skjedde det noe!
Jeg fikk email, fra Hong Kong (faktisk den 3 emailen derfra innen 18.30), og denne trigget minnene om 29 graders varme og 90% luftfuktighet og små kinesere på MTR-toget mellom Kowloon og Hong Kong.
Jeg klarte såvidt å trekke blikket opp fra navlen og se litt lengre enn til Nesoddtangen (fin utsikt her på åsen..). Jeg bandasjerte min elendige arm og satte meg ned med THAI-suppe for å svare verden! Jeg korresponderte med mine leverandører i Bangkok og svarte Guangzho, og plutselig var sofaen et fly. Jeg ble en time-traveller her i god-kroken, for i HongKong er det allerede i morgen og når jeg får svar reiser de tilbake i tid. Eller noe i den duren... :)
Poenget? Må det alltid være ett?
I dag er det dette. Alle bør ha en "brev-venn" i Timbuktu eller et annet eksotisk sted. En du ikke snakker med på Facebook hver dag.. mensom fortsatt er innhyllet i mystikk. En du ikke vet alt om og som gjør at du kan drømme deg litt bort når novembermørket senker seg klokken 16.30!
Jeg har ikke bare en men flere jeg NESTEN kjenner, i Kina, Australia, England, USA etc.
De viser meg små glimt av en annerledes verden. Der borte skinner solen på strendene og noen spiser Shepards Pie mens de drikker PINTS. Kanskje spiser de hunder også. Ikke vet jeg, men vi spiser sauehoder og det er liksom helt ålright!
10-4 good people.
torsdag 15. november 2012
- det året det var så bratt...
I morgen er det 45 dager til 2013. WOW!!!
- Og jeg føler meg ikke ferdig med august engang. Vi kom da virkelig nettopp hjem fra Thailand..?
Sommerklærne ligger fortsatt på en stol på soverommet, det ligger flip-flopper i gangen og min trofaste venn Weifa-viften står fortsatt på sidebordet i stuen..
Sjokkert registrerer jeg at i morgen runder vi den 15ende og starter på 16 november.
Er det bare meg eller har du det også sånn?
Ikke rart jeg følger at tiden FLYR.. Let's face it - det går bare fortere og fortere..
- Som liten var sommerferien som et langt år. Selv om vi delte sommerstedet i Drøbak med tanter og onkler føles det som om vi bodde der hele sommeren.
Vi lå på svabergene, godt innsmurt i Spenol (for spener og jur..) eller babyolje for de riktig vågale.
Året jeg fyldte 12 fikk jeg beskjed av mine eldre sommervenninner Torunn og Lise at jeg kunne fortsette å droppe overdelen på bikinien. Den var laget for å holde noe OPPE og det hadde jeg lite av.. !
Jeg lå en hel sommer på svaberget fra klokken 08.30 om morgenen til klokken 19.30 og stirret på den musuløse ryggen til en nabogutt. Jeg lå 2 meter bak han, og ofte var det bare han og jeg igjen på stranden, men vekslet vi et par ord. NEI!!!
Han var brun og vakker og jeg var flatbrystet med eksem!
Som voksen skjønner jeg at det var en litt uheldig kombinasjon, men jeg burde da i allefall ha sagt HEI! - ALLE i familien hans var leger og det skulle han også bli. Jeg husker SAMTLIGE på stranden snakket om familien hans. Hvor flinke de var, de REDDET LIV!!
Jeg har bilder fra sommeren 1979. Året mine lyse lokker forsvant og ble erstattet av kommungrått hår.
- Året jeg vokste 16 cm og var høyest i klassen IGJEN.
- HØYVANN, ropte vennene mine på skoleveien. Og det stemte jo, jeg hadde alltid altfor korte bukser..
Nei, nå sporer jeg helt av. Den sommeren var som 2 lykkelig år. Laaang!
Første skoledag var ekstremt spennende, mine tvillingvenninner Vera og Inger hadde fått LANGT HÅR i løpet av 7 uker. Og jentene hadde vokst! Det hadde ikke gutta. De var akkurat like små og rødmende..
Tiden går bare fortere etterhvert som du blir eldre. Opplevelsen av tid forandrer seg merkbart.
Men blir du syk, da stopper tiden.
- Eller er du så heldig å nattamme en baby på 2 uker, ja da STOPPER tiden. Den beveger seg knapt. Du stirrer på klokken og hvert minutt er som en lang time. Slik er det bare.
Ikke sant?
Jeg sitetr ofte oppe litt lengre enn resten av familien. Og det er fordi at når klokken runder midnatt, ja da sakker tiden litt og er du riktig heldig føles de neste 30 minuttene som et hav av tid hvor du kan pusle med ditt (joda, going on eighty!)..
Jeg har egentlig ikke så mye annet å si i dag enn at jeg har mistet en del tid i år. Jeg tror den forsvant et sted mellom Lysekil, eller i bilen på vei til Andorra, eller over Island i fly for nte gang..
- Og jeg tror jeg har lest at det er et tegn på at man er litt "tussete". Så da er jeg vel det. Gammel og tussete, men med minner om en sommerforelskelse i 1979 som fortsatt holder meg våken noen ganger..
10-4
Wow, November 16 is the 320th day of the year (321st in leap years) in the Gregorian calendar. There are 45 days remaining until the end of the year.
onsdag 14. november 2012
Takk, den kjolen er 24 år gammel...
Lenge har jeg vært stolt over at jeg har både skjørt og kjoler i skapet mitt som er eldre enn datteren min!
Små sorte og trange grå "business skjørt" som "sikkert snart kommer på moten..!"
- Jesus, skrev jeg "kommer på moten, hjelp"!
Anyhoo... Jeg har ikke et enormt klesskap som min shopaholic samboer, men det lille jeg har er av god kvalitet og trodde jeg inntil i dag, gode snitt.
I dag kjøpte jeg meg ORANGE bukse som jeg tenkte ville passe riktig bra med en sort jakke fra 1995 (!) og en årgangsbluse. Vantro stirret jeg på meg selv i ensemblet og innså kanskje virkelig for første gang at noe er i ferd med å skje med kroppen min. Permanent sett!
Jeg begynner å bli "satt" og er i skrivende øyeblikk helt satt ut i allefall. Det føles ut som om jeg la meg i 1994 og våknet opp i 2012. Shit happens!
- Der stod jeg foran badespeilet og tenkte for meg selv at ja ja, selv med et par tonn sminke (som jeg sjelden bruker), sånne innstramningsstrømpebukser (som jeg aldri har prøvd) og dunkel belysning så har noe skjedd. Alderen har kommet hviskende og krypende, og fordi jeg har ignorert alle varseltrekanter og andre tydelige tegn som tok alderen i dag helt innersvingen på meg!
Jeg har aldri hatt en modell kropp, men i likhet med alle mine venninner har jeg vært sunn, slank og stram overalt. Not anymore!
Plutselig passer ikke kroppen min helt til personligheten min. Jeg er nå en spaltet person. Vi spiller ikke lenger på samme lag. Jeg er blitt en hjerne kroppen min transporterer rundt fra A til Å.
ja, jeg hører kommentarene.. Du er jo frisk og rask (TIL BENS!) og har ingen seriøst alvorlige sykdommer (ENNÅ)! Og det er jeg enig i. Men jeg vil bare si det med enkle ord.
Leser du dette og er mellom 14 og 40, ta en liten DIGGE DAG og hyll kroppen din!!!
Når du våkner opp i morgen ser du fortsatt ut som deg selv. Du blir ikke plutselig Cameron Diaz, Selena Gomaz eller Taylor Swift. Fakta er at du kommer til å se ut som deg de neste 50 årene. Men det du kan gjøre er å sette litt mer pris på hvordan du ser ut i dag - eller i morgen da.
Jeg har tenkt å legge meg litt tidligere (neste år) og drikke mer vann (universalkuren for det meste) og så skal jeg lese dette som et innlegg fra min 90årige selv. Til helgen skal jeg "digge" det at jeg fortsatt er 175 cm høy, har ikke krympet og at jeg har minimalt med grått hår. - Og at jeg har TENNENE i behold. I allefall nesten..
Men til alle "self loathers" og kritiske pikeøyne sier jeg bare, STOP, du er HELT TOPP!!!
Bare vent til du blir 45 ....
10-4
Små sorte og trange grå "business skjørt" som "sikkert snart kommer på moten..!"
- Jesus, skrev jeg "kommer på moten, hjelp"!
Anyhoo... Jeg har ikke et enormt klesskap som min shopaholic samboer, men det lille jeg har er av god kvalitet og trodde jeg inntil i dag, gode snitt.
I dag kjøpte jeg meg ORANGE bukse som jeg tenkte ville passe riktig bra med en sort jakke fra 1995 (!) og en årgangsbluse. Vantro stirret jeg på meg selv i ensemblet og innså kanskje virkelig for første gang at noe er i ferd med å skje med kroppen min. Permanent sett!
Jeg begynner å bli "satt" og er i skrivende øyeblikk helt satt ut i allefall. Det føles ut som om jeg la meg i 1994 og våknet opp i 2012. Shit happens!
- Der stod jeg foran badespeilet og tenkte for meg selv at ja ja, selv med et par tonn sminke (som jeg sjelden bruker), sånne innstramningsstrømpebukser (som jeg aldri har prøvd) og dunkel belysning så har noe skjedd. Alderen har kommet hviskende og krypende, og fordi jeg har ignorert alle varseltrekanter og andre tydelige tegn som tok alderen i dag helt innersvingen på meg!
Jeg har aldri hatt en modell kropp, men i likhet med alle mine venninner har jeg vært sunn, slank og stram overalt. Not anymore!
Plutselig passer ikke kroppen min helt til personligheten min. Jeg er nå en spaltet person. Vi spiller ikke lenger på samme lag. Jeg er blitt en hjerne kroppen min transporterer rundt fra A til Å.
ja, jeg hører kommentarene.. Du er jo frisk og rask (TIL BENS!) og har ingen seriøst alvorlige sykdommer (ENNÅ)! Og det er jeg enig i. Men jeg vil bare si det med enkle ord.
Leser du dette og er mellom 14 og 40, ta en liten DIGGE DAG og hyll kroppen din!!!
Når du våkner opp i morgen ser du fortsatt ut som deg selv. Du blir ikke plutselig Cameron Diaz, Selena Gomaz eller Taylor Swift. Fakta er at du kommer til å se ut som deg de neste 50 årene. Men det du kan gjøre er å sette litt mer pris på hvordan du ser ut i dag - eller i morgen da.
Jeg har tenkt å legge meg litt tidligere (neste år) og drikke mer vann (universalkuren for det meste) og så skal jeg lese dette som et innlegg fra min 90årige selv. Til helgen skal jeg "digge" det at jeg fortsatt er 175 cm høy, har ikke krympet og at jeg har minimalt med grått hår. - Og at jeg har TENNENE i behold. I allefall nesten..
Men til alle "self loathers" og kritiske pikeøyne sier jeg bare, STOP, du er HELT TOPP!!!
Bare vent til du blir 45 ....
10-4
tirsdag 13. november 2012
Hvorfor er det greit å være treig..
Det er noe jeg har lurt på lenge, ja helt siden jeg fikk første tilbakemelding i barneskolen om at jeg var "for kjapp". Hvorfor er det greit å være treig? Men ikke ok at man er kjapp?
Vi har et samfunn som er tilrettelagt for treiginger. det starter på barneskolen og blir bare verre.
Det er helt greit for de fleste å si til en litt hyper person som meg at jeg er litt "stressa, kjapp, overenergisk etc" Jeg får syrlige tilbakemelding som begynner med "du som klarer alt.., du har vel fått til MYE i helgen du.." osv. Kritiske tilbakemeldinger om at jeg er litt "mye".
Til det har jeg lyst til å si at det er ikke greit å kritisere meg for at jeg får ting gjort!
La oss ta en titt på DEG. Du som IKKE klarer det. Du som er TREIG.
- Som lover å levere, men alltid må purres på. Du som ALLTID er forsinket til avtaler fordi "barna måtte på do" for tusende gang (barna er 12 og 14 år... litt oppbrukt den der). Du som SITTER I KØ hver gang du skal møte meg, måtte føne håret, slapp opp for bensin, må ta en "rain check".
Det er ikke greit. Få opp farten sier jeg nå. Planlegg LITT bedre!
- Ha respekt for de du jobber med eller skal møte. De som har satt av sin tid til deg og som gleder seg til å se deg. Drikk litt mer kaffe eller få sjekket blodverdiene dine.
Hørt om Redbull? De gir deg VINGER og er laget for sånne som deg.
Så neste gang du vurderer å kritisere en som er noe mer aktiv enn deg så tenk litt. Ta en time-out og spør deg selv. Er hun virkelig så kjapp, eller er det jeg som er TREIG?!
10-4
Vi har et samfunn som er tilrettelagt for treiginger. det starter på barneskolen og blir bare verre.
Det er helt greit for de fleste å si til en litt hyper person som meg at jeg er litt "stressa, kjapp, overenergisk etc" Jeg får syrlige tilbakemelding som begynner med "du som klarer alt.., du har vel fått til MYE i helgen du.." osv. Kritiske tilbakemeldinger om at jeg er litt "mye".
Til det har jeg lyst til å si at det er ikke greit å kritisere meg for at jeg får ting gjort!
La oss ta en titt på DEG. Du som IKKE klarer det. Du som er TREIG.
- Som lover å levere, men alltid må purres på. Du som ALLTID er forsinket til avtaler fordi "barna måtte på do" for tusende gang (barna er 12 og 14 år... litt oppbrukt den der). Du som SITTER I KØ hver gang du skal møte meg, måtte føne håret, slapp opp for bensin, må ta en "rain check".
Det er ikke greit. Få opp farten sier jeg nå. Planlegg LITT bedre!
- Ha respekt for de du jobber med eller skal møte. De som har satt av sin tid til deg og som gleder seg til å se deg. Drikk litt mer kaffe eller få sjekket blodverdiene dine.
Hørt om Redbull? De gir deg VINGER og er laget for sånne som deg.
Så neste gang du vurderer å kritisere en som er noe mer aktiv enn deg så tenk litt. Ta en time-out og spør deg selv. Er hun virkelig så kjapp, eller er det jeg som er TREIG?!
10-4
Abonner på:
Innlegg (Atom)