Kan du twerke Johanna, javisst kan jag det!

Snakker DU ungdom?

"Hallo, du skjønner jo INGENTING av verden i dag jo!

Et stk særdeles oppgitt datter ligger over bordet på Kaffebrenneriet og ser på meg med hevede øynebryn.  At jeg ikke skjønner alt av verden blir stadig mer tydelig jo eldre jeg blir, men ingenting, det var vel å ta litt hardt i?

Det hele startet med et uskyldig spørsmål.
Datteren skal ha pepperkakebakelag i helgen og da jeg spurte om ikke Frøken X kunne komme, så kunne hun altså ikke det da hun er bestevenn med Y, som har vært sammen med Z, som allerede har sagt at hun kommer!

Men hvorfor kan ikke jentene være venner? Det er tydeligvis “slutt” med gutten Y, så jeg ser ikke helt problemet.  “Du, mamma, bare glem det, du skjønner det bare ikke!

Datteren har vært på helsestasjonen og fått seksualundervisning sammen med sin klasse, så da min bestevenninne dukker opp forteller jeg det jeg tror er en søt historie fra datterens barnehagedager.

- De var på tur i Frognerparken en sen høstdag da en gutt på fire år fant en ballong på gresset. Trist nok hadde luften gått ut av denne, men som fire-åringer flest stappet han den i lommen for så å ta den så frem under samlingsstunden dagen derpå..
 - “Se, ropte gullgutten mens han holdt den fine ballongen i været, kan vi blåse den opp?”

Nå har du sikkert allerede skjønt at det dreide seg om en slapp og ikke helt ny kondom, noe jeg fortsatt synes er hysterisk festlig, men som gjorde dattreren purpurrød.

Så ankom mannen min Kaffebrenneriet, med sekk på ryggen og en stadig mindre imponerende bart! Joda, det er “Movember” og som andre trendy metrofile støtter han kampen mot prostatakreft.
Fint synes jeg, men ser ikke helt resultatet av kampanjen...
1000,- kroner til forskning pr ‘herre med bart’ hadde kanskje gitt kjappere resultater?

Da Bartulf stappet en halv serviett under leppa for å imponere bestisen (min), falt datteren av krakken.

Du kunne se at vi hadde sunket til et nytt nivå av ‘elende’ og at fra nå av er vår funksjon i hennes liv redusert til å kjøpe nye iPhones, kle henne, gi henne mat og ellers sørge for husly og cash!
'Cash is king' som vi over 40 sier :)

Men tilbake til poenget, jeg skjønner altså ingenting.
Sier jeg f.eks. ordet KLEIN, så rister hun på hodet. Da jeg TWERKET litt på stuegulvet forleden gikk hun og la seg.
- Ikke har jeg helt skjønt hva SWAG er (i følge henne) og KEEGT, don’t get me started!

Inn døren på Kaffebrenneriet gjorde bestisens datter en fab entre og deklamerte høyt at hun var skit lei faren sin, dette fordi han følger opp som normale foreldre har en tendens til å gjøre.
Men det er jo jobben hans, forsøkte jeg meg med...
- Ja, da er han oppsagt kom det bestemt. Hvorpå hun tok kaffen sin og danset ut i Novembernatten med en særdeles SWAG boyfriend!
Vi takket også for oss og gikk 100 meter foran datteren vår helt frem til parkeringshuset.

Endelig hjemme satte jeg meg ned for å tjene litt penger på jobben min og det samme gjorde samboeren. Hva skjedde med datteren? Joda, hun møtte sine nærmeste 300 venner på Face eller Twitter eller var det "I heart you"?

Sees senere på Face da!

10 - 4 fra kjøkkenbenken.

Cook-a-doodle-doo...eller mise en place..

Hallo (helløw) fra kjøkkenbenken, eller min private lille øy kalt Øde.

- Denne uken har vært preget av andres kulinariske talenter, både her hos meg og på skjermen,
les: Masterchef Junior USA OG Australia, mitt favorittprogram!

Det hele startet på mandag rundt midnatt da jeg lettere pissed-off gikk glipp av Masterchef Australia (MCA) og måtte ta til takke med annet sludder på TV i 22.30 tiden....
Resultatet ble at jeg lastet ned Masterchef Junior (USA) via iTunes - som jeg i utgangspunktet er super negativ til, da deltagerne ikke gjør annet enn å back-stabbe, sladre, lage kvalm (ikke mat...) og ellers være rimelig ufyselige.

- Juniorversjonen kunne umulig være et løft? Jeg så IKKE for meg 8-åringer med et avansert Fransk vokabular, eller 13-åringer med inngående kjennskap til molekylær gastronomi, men det var nettopp det jeg fikk servert over “eteren”!

Lettere slack så jeg søte Jack på 9 kreativt blanchere, dandere, formulere og til slutt kreere en uhyrlig avansert ‘Surf’n Turf’ med tiger-reker og fab entrecote- med en redusert “glace” og noen grønnsaker jeg fortsatt forsøker å huske hva heter...
Nå er ikke jeg typen som har tålmodighet til å vente en uke til neste episode, så allerede neste ettermiddag fullførte familien episode nr.3.
Det var stille i heimen, alt du kunne høre var mine svinekoteletter dyppet i egg, rullet i parmesanost og brød - som klaget høylytt fra varmluftovnen.
Relativt ydmyk hentet jeg ut svinesålene  “i glassform” og kunne nok en gang konstatere at det endte i trist griseri.

Som en genuin ‘førtis’ har jeg hatt nok tid til å perfeksjonere en rekke retter, INGEN av dem figurerte i Junior Masterchef USA. Samtlige retter lå LANGT over det jeg til daglig og ellers presterer på kjøkkenet.  - La med si det sånn, jeg er skit-god på kjøkkenet, både på benken og gulvet, men mine knife-skills er lacking...

Tirsdag kom brått på, men over en kopp morgenkaffe hentet jeg frem en smule inspirasjon og bestemte meg for å overraske familien med noe fab. Den gang ei, min signatur-rett havnet rett i vasken!

Kanskje var det meg, den nye ovnen, knivene eller krydderet? Men jeg bestemte meg for å legge skylden på lokalbutikken og de ekstremt trøtte råvarene.

Jeg har diverse bøker, både Jamie, Arabella, Ingrid og hun der superkjente Australske..., og alle lager de magi av rester eller det du har i spisskammeret.
- Men det er jo nettopp der forkleet strammer.
Ikke har jeg  spisskammer, kun et skap ved siden av kjøleskapet.
- No føckings ‘Sous Vide’, ei heller Kitchen Aid til et fire sifferet beløp. Blast Chiller mangler og frityr vil jeg ikke ha. Teppanyakiplaten var for dyr og stavmikseren har tatt kvelden...

Onsdag gikk med til forberedelser og torsdag fotograferte jeg verdens lekreste gourmet butikk i Oslo.  Stedet er inspirerende, de har ALT, så torsdag kveld var en relativt hyggelig affære.

Fredag startet med 1 stk profesjonell konditor med MANGE år i faget, 10 bokser pepperkakedeig, 12 esker melis og mye mot.
- Ambisjonsnivået var lagt langt over enhver list, og jeg knelte nesten i to-tiden da vi kun hadde bakt det første av 3 hus. Men neida, min nye venn Konditoren jobbet jevnt og i 18-tiden var husene både stekt og dekorert, nå gjenstår kun monteringen.

I kveld så vi finalen på Junior Masterchef USA hvor en 12- og 13-åring kjempet i 90 minutter for å lage, for- og hovedrett, samt dessert.
- Mens de rullet ut og satte sammen Wontons med krabbekjøtt og reker spiste vi medisterkaker, triste saker.
- Og da Dara posjerte pærer dekorerte jeg pepperkakestjerner med gull og USA-kjøpt glitter.
Rørende var det å se to så unge mennesker kokkelere med sjel og stor kjærlighet til mat.

Overveldet gjemte jeg meg i kjøleskapet og oppdaget oster fra Frankrike, honning fra Flå, kjøtt fra Trønderlag, eplesaft fra Ringerike., marmelade fra England, pasta fra Italia og pølser fra Polen. Miso, Sake og Soya fra Japan, green curry fra Bangkok og nudler fra Hong Kong. Pastrami fra New York og øl fra Irland hadde vi også, og nederst innerst, ja bakerst fant jeg et glass grønn sennep!

Basisvarene har jeg visstnok, nå mangler bare det lille ekstra, tid.
Enn så lenge drømmer jeg om et nytt stivt forkle og Croque-en-bouche!

Yes chef!

Om å gå horebukk, kjøpe seg fri og Satan i gatan...

Yup, da var vi her i gjen. I en prangende orangemalt versjon av visnende løv, lukten av forråtnelse og høytid for meitemark og andre slimete kryp.

I år har jeg sjekket hvorfor vi gir godteri på nettopp Halloween og fant følgende:”  - because the kids come dressed up as monsters the candy is like a peace offering to send the ghouls away without harming you.”.
Jadda!

Mulig det fungerte i tider med særdeles sukkermangel, men avlat i vår tid bærer ofte preg av dyrere og bittelitt mer gjennomtenkte gaver.  Siden jeg skrev i fjor har mange “vandret” og gjør det sikkert fortsatt.
- For har de ikke vært “skikkelige folk” er sjansen for at flere av dem vandrer rundt nettopp din dør i kveld eller natt relativt stor.


Ser du på alle du kjenner er det vel få som treffer kategorien “supergreie, ordentlig, lyver, tyver eller ligger ikke ... med andre...?”
- Så ser du stort på det går diverse ‘Horebukk’ i kveld, nettopp hos deg eller meg!

Spøk til side, så har det vært et riktig skuffende år på døds-fronten.

Altfor mange som burde vært i blant oss fortsatt er nå borte, mens enn del hårdnakkede smådjevler klamrer seg fast og gjør livet surt for oss alle.

Jeg er ganske sikker på at du kjenner et par av dem..
- Naboen som etter 11 år ikke vil la deg bygge garasje,  men som klipper gresset hver lørdags morgen kl 07.15 i “sommerhalvåret!”.
- Hun din mor kaller venninne, men som du kaller Pandora..?
- Han din mann kaller sjef, men som du kaller Satan i gatan...osv.

Å tenne lys for de som vandret er en fin ting, men å tenne lys for de du kanskje kunne tenke deg å se
‘6 fot under" ..er noe annet. For du og jeg, vi er "ordentlige folk"  og minnes de fine stundene mens vi deler ut godteri for å forsikre oss om at de der slemme ikke tråkker oss for nær i natt...

Smådjevler, spøkelser, en heks eller to? En stum rev i fåreklær på ett..eller kanskje to ben eller noe?

I år har jeg satt bo og bygget på en helt alminnelig plass for de døde. Under meg ligger det i skrivende stund sikkert alt fra fugler som lik Icarus fløy altfor nær solen, flyktige sommerfuglvinger, gnagere av alskens slag, en litt for ivrig bever, diverse kjerringer og kanskje en vikinghøvding eller en god historie eller to?

Saken er i iallefall at jeg ikke harselerer med de vi savner av kjærlighet, men med de vi fint kunne vist fingeren til daglig og som i kveld puster oss tungt i nakken.
Til de sier jeg et høyt FECK OFF!  - og til de andre tenner jeg lys og sitter stille. Jeg blar langsomt i mitt indre fotoalbum og husker alle de gode stundene.

I kveld husker jeg: min venninne Anniken (på 17), min snille milde mormor, Onkel Bror (With),  Sigrid (som jeg aldri kjente men ofte tenker på..), min gode venninne Ingrids energiske mor og min svigerfar som akkurat nå svever in limbo på operasjonsbordet.
- Alle på Utøya, både de som fortsatt er her, og de som så altfor tidlig gikk bort: alle de som fikk sitt potensiale slettet på grunn av 'en Satan.

-  I natt drømmer jeg om urealiserte klemmer og smil, om omfavnelser og tomme armer, om barn som savner mor eller far, om levende døde foreldre som eksisterer for andre...men helst vil forsvinne, om tomhet, tap og fortvilelse, men også om gleden over liv som var og liv som kommer...

Med freidig mot hilser jeg Halloween velkommen fra kjøkkenbordet, vi sees kanskje rundt et mørkt hjørne i kveld folkens...!

Hvitvasking en senkveld i oktober..

Hei hei og takk for sist!

Fin Sommer?
- Fikk du grillet, badet, brunet, klemt, grått, ledd og danset så mye som du hadde drømt om? Joda, takk som spør sier du kanskje, min fiktive leser...

- Jeg har i iallefall hatt det helt ok, ja noen ganger er det helt ål-right.... in the morning, som en vis mann bekjente til tonene av en lyrisk gitar.

Det er ikke slik at jeg skal begynne å syte og lengte, ja virkelig finne frem de store ordene for å beskrive savnet etter solen og lyset.

Neida altså, jeg står bare her med hodet ned i undertøyskuffen og alt jeg se er bikinier!
Ikke en eneste liten ren ‘undies’ ligger der, kun fargesterke lycrabukser med sløyfer i sidene. Slike som ikke gjør seg under en halvtrang kjole på et møte sent i oktober. Det ser rett og slett litt teit ut, sånne små klumper høyt oppe på hoftene, under kjolen.
Alle kvinner vet hva de ‘utvekstene’ er..og hva DU er!

- Hun som satt oppe for lenge og jobbet!
- eller så på Ylvis og kanskje en dokumentar om reven på Discovery, eller noe i den duren. Hun super-distre som i en alder av 40 minus (!)  ikke klarte å vaske i tide, men som valgte mer intellektuelle oppgaver som å Google fødsels-tider til rådyr i Skandinavia, “Killingene blir født i Mai-Juni...” eller hadde en mann som stadig GLEMTE å kjøpe vaskepulver.

Jeg skjønner plutselig hvordan de barske villmarkakvinnene eller mennene har det, som må gå i det samme på sjette døgnet.

Realisasjonen, Oppdagelsen og ikke minst Takknemligheten over at jeg lever i en moderne tid, i et varmt hus, i et lite land med mye vann, med masse tid, ja et hav av tid og litt OMO.

Velkommen ‘hygieneprogram’, mine 20 meditative minutter med ro!

Mitt Nirvana, hvor jeg sitter naken, blottet for stress, i komplett transe og ser min lille verden vaskes hvit og sentrifugeres i 1200 omdreininger pr minutt.

Når TV spruter død, blod og sjelesorg, kidnappede barn, søstre som går i døden for troen, kjemiske våpen som skal destrueres og Cain so dreper Abel. Ja, da er det fint å kunne ta en pause, på vaskerommet, sittende på en bøtte, denne gang uten spade.

Brun'o mager på planeten SLUK - tynnspirasjon varsko her!

Jeg bor delvis på en annen planet, og det gjør sikkert du også om du leser dette. Cyberspace er for vagt synes jeg, så jeg velger å definere alle sosiale sites og andre tidssluk som planeten SLUK. For det er nettopp det den gjør, som et sort hull renner tiden din over i intet.

På planeten SLUK finner du Facebook, Vimeo, YouTube, Tumbler, Twitter, Instagram, Kik, Formspring, Viemeo etc og her bor det en masse mennesker!

Jeg har et lite hus på planeten. Jeg tilbringer ganske mye tid her, kanskje så mye som 2 konsentrerte timer på samtlige sosiale sites pr dag. Datteren min og hennes venner bruker MYE MER tid.
De bor her kanskje så mye som 30% av en hvilken som helst hverdag. Lyset står alltid på i deres virtuelle “hus” og du vet temmelig nøyaktig hva hun eller han har bedrevet dagen med. It’s out there!

Barna våre lever ikke lenger bare på jorden, men har en parallell eksistens i en verden hverken du eller jeg kanskje helt forstår.

- Som meg har du kanskje forsøkt å kutte ned på tiden datteren eller sønnen din tilbringer på telefonen/maskinen eller iPaden. Det kan du bare gi opp tror jeg.

Fakta er at de er født inn i en verden som ser helt annerledes ut enn for deg som vokste opp på 70- og 80-tallet. Vi gikk på epleslag og “ringe på og stakk av”, vi gjorde avtaler og holdt disse - for vi kunne jo ikke nå bestevenninnen og endre eller utsette.. Du snakket kanskje med bestisen din, men det var ETTER FEM for da kostet det bare 1 krone å ringe og du kunne ligge på gulvet og snakke lenge lenge.

Nå er bestevenninnen din basically i klasserommet med deg, selv om hun går på en helt annen skole i en annen by, og hun vet nøyaktig hva du gjorde for 1 time siden...
Min 14 åring er heldigvis en sunn og aktiv jente, så jeg kan på mange måter akseptere at hun ikke alltid er “tilstede” når hun fysisk er nettopp det.
Som en ansvarlig foreldre (jadda...!) følger jeg med på hvilke sites og blant annet blogger hun leser. Jeg er på Instagram med henne, men ser selvsagt ikke alt hun skriver hverken på Face eller andre steder. Det er forsåvidt greit og har fungert så langt, det handler jo om å stole på og la de unge vokse seg selvstendige og uavhengige.

Men nå er jeg bekymret. For den stadig voksende trenden av unge jenter som legger ut bilder av seg selv på feks Instagram hvor de bare blir tynnere og brunere hver dag. Jeg ser jenter jeg har kjent siden de var temmelig små, stolt legge ut bilder av seg selv med utstikkende ribb- og hofteben, innsunkne mager og gjerne en mini pushup BH som dytter puppene oppunder haken.
Sporty jenter som plutselig trener minst en gang om dagen, som tar sol og bleker tennene til emaljen faller av.

Forferdet holdet jeg opp en av disse bildene for datteren min i forrige uke hvorpå hun kunne fortelle av disse såkalt “før og etter” bildene blir bare mer og mer vanlig.
Tynnspirasjon (Thinspiration) heter fenomenet. Disse forvrengte bildene skal liksom inspirere andre unge jenter til å gå ned i vekt og trene til de stuper.

På flere av de mest populære rosabloggene kan du kjapt se en temmelig syk utvikling.
Leser du et par av de første innleggene til bloggerene er de som andre “normale” tretten eller fjortenåringer, så spoler du frem et par års tid og VIPS finner du en syklig selvsentrert  jåleberte som bruker det meste av tiden sin på seg selv og utseende.
Hun forteller deg hvor “tjukk” hun var før, å se så "fin" hun er blitt i størrelse 34 og med karoten-farget ORANGE hud og hair extensions!
- Det som tidligere var en sporty søt jente er nå blitt en plastikk babe med en temmelig syk kroppsfiksering.

Disse jentene har opptil 40 000 lesere på en dag.
Jepp, FØRTITUSEN!  Når hun du har fulgt og beundret siden du var 12 oppfordrer deg til å “bli med” å slanke deg og bli klar for stranden, ja da er det mange jenter som gjør nettopp det. Og det kan du kjapt se resultatene av på Instagram!

Poenget med dette innlegget er at på planeten SLUK har rosabloggerene enorme hus med alt en tenåringsjente kan ønske seg. De er megapopulære, får alt de ønsker seg, tjener bedre enn mor/far og har gjort bloggingen til sin jobb, ja til sin eksistens...
I bloggerens hus er døren ALLTID åpen.
Her får du vite hva som er ”inn eller ut”, hvilket kamera du bør kjøpe, scooter du bør kjøre, steder du bør reise, hva du skal ha på deg og hvordan også du kan bli en plastikkberte som henne!

Fra mitt lille “hus” her på SLUK ser jeg rosabloggerenes påvirkningskraft. De er vanvittig synlige overalt og sjansene for at nettopp din datter følger en eller fler er ganske stor.

Jeg vil ikke se bilder av deres syke magre overbrune kropp, og vil heller ikke at datteren min eller hennes venninner skal se disse. Ei heller vil jeg høre om hvor lite de spiser og den nye tattisen eller den lame typen til bloggeren som klart bare er ”innom” for å klistre sitt eget fjes på flest mulige skjermer.

Sjekk http://www.blogglisten.no/ - og logg deg på et par av de mest populære bloggene blant tenåringsjenter.

Det er IKKE greit synes jeg og håper at flere foreldre som meg tørr å si i fra at disse rosabloggerene har et STORT ansvar ovenfor sine unge lesere. Og FORELDRENE til de yngste av rosabloggerene også har et ansvar her!

Kom på besøk hos oss på planeten SLUK og se hvor nettopp din datter eller sønn bor når hun egentlig er på middag hos farmor.

Varsko her!

Ord til fordums dikter

Jeg velger meg april, skrev Bjørnstjerne Bjørnson, for mange herrens år siden.
- Det hadde du neppe gjort i 2013, tenker jeg mens jeg sykler hjemover i nordavind og skodde. Ei hadde du valgt schizofrene mai, hverken i 2012 eller 13.

For du skal vite Bjørnstjerne, at april i år var riktig begredelig, grå og trist. Ingenting hverken falt, smalt eller veltet. Joda, når jeg tenker på det var det vel et en del håp som brast og som satte fart på Syden statistikken.

Og så kom mai, hverken skjønn eller mild.
Skogen lå ugjestmild og vassen under råtten sne og et solid lag dyre-bæsj.
Fiolene kunne du også se langt etter..
I dag skriver vi 14. mai og skal jeg være helt ærlig tror jeg alt annet enn hvit- og blåveisen er fløyet inn med SAS eller Norwegian - som har satt dype spor i innkjøpte miljøkvoter.
Du hadde trengt brodder i morges Bjørnstjerne, så glatt var det her i Asker!
På terrassen min lå det et tynt lag is! Nei, mai 2013 får foreløbig intet diplom!
Til og med russen glimrer med sitt fravær!

Om et par dager heiser vi stolt flagget og ikler oss folkedrakter, bunader, korps- og koruniformer. Ikke overraskende varsles det regn.

- For når det blåser i fra øst blir det regn og ruskevær, både her og både der...

Det blir våte musikanter  og sørgelige pølser i vassent brød, potetløp i gjørme og tombola for ‘alle penga’.  Altfor lange taler av taletrengte menn med små liv som bare må - ja SKAL ha siste ordet!
Selvutnevnte ordenspoliti kryr det alltid av og Gorgon vaktmester er på plass. Til og med Passopp, Peik og Pus har pyntet seg med en sløyfe eller to. Jo hei, jammen sa jeg moro!

Men frokosten Bjørnstjerne, den blir perfekt.
- Champagne i krystall, stive duker og lun eggerøre. Glade lakser mesker seg og rundt Skaugum går venner og familie.

Vi ere en nasjon vi med, der på kjøkkenet rundt bordet, i hvert hjem klokken 08.35.
Stolt hever vi glassene og synger 'Ja, vi ELSKER' mens vi tørker en tåre eller to.
For det kan regne så mye det bare vil, 17 mai er vi så glad i :)

Men du Bjørnstjerne, kvelden lister seg på tå, så jeg setter en strek her jeg, med dine ord:
'Våren er vakker for den som lenge har hatt vinter'. God natt!

Gymhøne med totalangst!

Alt er klart...
Jeg la frem antrekket i dag morges, etter at samboer og datter var sendt av gårde. Skoene står vent mot utgangsdøren og iPhonen er ladet.
Det er bare noe som mangler, og det er meg.

Jeg sitter lenket fast i sofaen og NEKTER. Jeg er 3 år og midt i en skikkelig trass-episode. Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke!

Onsdag i forrige uke kjørte jeg rulletrapp opp til 4 etage på Sandvika Storsenter og gikk fornøyd inn og gjeninmeldte meg på Elixia!
Jeg sa opp abonnementet mitt før jul, etter å ha vært et lojalt støttemedlem i lang tid.

Da jeg flyttet til Asker trente jeg 3-5 ganger i uken, men så fikk jeg lappen og satte meg rett ned og ble der.

Nå har jeg kjøpt meg sykkel og er fast bestemt på å bli fastere!
Nettopp og dermed basta.

Det er ikke greit å sitte på en strand og være “flau i bikini”. Og det er slik jeg har det, jeg skjemmes over altfor mye sofakos og sene kvelder og lar meg påvirke av alle dumme venninner og venner som legger ut sine forkrøplede trenings referat på Face og Instagram.

Forkortelsen PT gjør meg drit-sur. PT (personlig trener for deg som ligger permanent på sofaen) er navnet på en som har gjort kropp til et yrke og som rett og slett SPRUDLER over av energi. Jeg liker mine bobler i et høyt glass med stett, men skjønner at også jeg må skaffe meg en ny venn som PT.
Derfor skal jeg møte en slik en i dag, og jeg vet - jeg bare kjenner det på meg - at min PT kommer til å være skikkelig irriterende i form, men muskler på alle riktige steder og hvite tenner.

Videre vet jeg at min introduksjon når vedkommende spør hva slags MÅL jeg har med timen vil være  å fortelle at jeg egentlig skulle vært hos kiropraktoren i går, så jeg har VONDT i ryggen! Og at jeg har ASTMA, men fant ikke sprayen men at jeg kunne tenke meg en rompe som er ca 10 cm høyere enn den er i dag.

Så kommer jeg til å ta i altfor hardt for å vise at jeg ikke er helt pudding, noe som vil resultere i et tomatrødt ansikt som sannsynligvis blir blekere rundt 23.00 i kveld.

Jeg gruer meg og føler meg veldig liten. Det er nesten som å gå til tannlegen. Du vil helst ikke, men vet at du må, ellers så blir du hun rare på Hvalstrand - den eneste ateisten i Burka!

Jeg har spist for mye frokost, vil jo ikke svime av underveis (har gjort det tidligere). Litt skjelven sitter jeg lammet og hører klokken tikke, det nærmer seg... Om bare 45 minutter må jeg sette meg i bilen (nettopp!) og komme meg til treningssenteret.

Samboeren vet ikke at jeg skal dit, og hører jeg noen forbannet oppmuntrende ord fra sprekere venninner blir jeg mannevond. Om et par timer trenger jeg sannsynligvis førstehjelp og så massasje, i  den rekkefølgen.
Men langt, ja LANGT der borte ser jeg en smilende meg i bedre form, som liker å trene og som har kommet seg gjennom de tre første ukene med smerte.

Enn så lenge hilser jeg fra sofakroken og håper jeg ikke møter deg på gymmen!