Bolleklipp anyone?

På Hoff Terrasse eksisterte jeg i en lykkelig barneverden.
Alle hadde vi 70-talls stripede “pornogensere” (les pologenser) og fløyelsbukser.
- Den famøse “bolleklippen” så dagens lys rundt 1975 og det gjør fortsatt vondt å se på bildene fra den tiden. Vi har fotobevis på hvor “trendy” vi var, min smilende mor, søster og jeg i matchende SNEKKER SELESKJØRT og med hår som en middels stygg badehette.

Looken var kopiert av en Amerikansk kunstløper tror jeg, men turnprinsessen Nadia Comaneci kan ha vært en mulig inspirasjon...
Jeg er temmelig sikker på at frisyren endte med Ski-VM i Oslo i 1982 da jeg har vage minner om en Berit Aunli eller en av de andre Norske skijentene som spurtet over målstreken med skråklippet “bolle”.
‘Bolle’ kom før ‘Bob’ (1930-tallet?) eller kom ‘Bob’ før Bolle?, but I digress...

Tilbake til Hoff...
Jeg hadde en normal barndom på Hoff, med bestisen Susanne, bestisen Janey (som jeg danset ballett med hos Kirkenær), bestisen Hilde som bodde i nabo-oppgangen og bestisen Negar, etterfulgt av Vivian.
- Med unntak av Hilde hadde vi andre det til felles at en av våre foreldre ikke kom fra Norge.
Janeys far kom fra USA, Negars familie fra Persia, Susannes mor var Dansk, Vivians mor var Dansk, min far var Engelsk og Meltem, en annen Hoff venninne, var fra Tyrkia.

Vi var sammensveiset og livet bestod av endeløse dager med “gi et lite vink, boksen går og dødball”.
Hilde og jeg løp fortere enn ALLE!
- Vi løp gutta i senk. Jeg var forelsket i Olav, hun var forelsket i Olav og begge var vi like sjanseløse!

Mitt høyeste ønske var at Olav skulle innhente meg og “legge meg i bakken”, men det skjedde aldri da jeg har et vanvittig konkurranseinstinkt og skjønte ikke at noen ganger kan det lønne seg å løpe litt saktere... (har fortsatt problemer med den der..)

For å besøke Hilde måtte jeg løpe gjennom loftet.
Tørkeloftene på Hoff bestod av endeløse liner med flagrende laken til tørk, det var dunkelt, mørkt og SKUMMELT!
- Å stå på det øverste trappetrinnet i 6 etage og sakte vri om dørklinken var nervepirrende.
- Og suget du kjente når du dyttet opp døren... Helt for jævlig!
Iskald muggen trekk som slo i mot deg. Snakk om å stålsette seg og SPURTE over loftsgulvene med hjertet i halsen.  Ikke rat Hilde og jeg var Hoffs beste spurtere!

Hos Hilde vanket det alltid sjokolademelk til “Aftens”. Skrekkelig usunne greier...som vi sjelden fikk hjemme. Hennes lillesøster kunne ikke uttale K, så sa sjokoMENK, noe jeg synes var FANTASTISK. Hvilken personlighet på 4 år!

På regntunge dager stjal vi mel, melk, sukker og egg og “bakte” på loftet. Vi satte kakene i loftsvinduene og sjekket de jevnlig over et par dager. Når skorpen ble tjukk nok hadde vi fest og spiste det selvlagde grågrønne slimet.

Mellom Hoff og Ullern lå Ekely.
- Der de “annerledes” bodde. Kunstnerne som hadde FÅTT hus at staten, de lot håret gro, røkte, drakk og malte eller modellerte til alle døgnets tider. Jeg husker mange indignerte foreldre på Hjørnebutikken..

 - Torbjørn Egner bodde på Ekely, det samme hadde Munch gjort. Som liten gikk jeg fritt inn og ut av hans grønne atelier og VASSET i skisser og tegninger som lå strødd på gulvene.

Ekely barna var ikke som OSS. De hadde annerledes klær, var hakket vassere og klart mer verbale.
I løpet av året bygget spenningene seg opp mellom Hoff- og Ekelybarna, noe som resulterte i ukelange KRIGER når kalenderen viste høst.
Når nypene hang modne og tunge på rosebuskene var det på tide å brette opp armene og samle troppene.
- Det var tid, tid for krig!

To be continued..