HUTTIHEITA, det er her!

I dag slo det meg, Huttiheita, det er her!

Frosten ruller inn over Oslofjorden, det er bekmørkt ute og jeg stiller meg selv det sedvalige spørsmålet, HVA I DET HULESTE gjør jeg her?
Ikke sånn eksistensielt, men faktisk.

Hvorfor har jeg valgt å tilbringe mer enn 8 måneder ut av hvert år helt nord på kloden? Jeg er en voksen person som tar avgjørelser daglig. Dette kan da ikke være så vanskelig! Hvorfor holder vi ut her på berget?

Svaret ligger selvsagt i fortrengelse.

- Jeg trekker luen godt nedover både øyne og ører og later som om solen skinner, i allefall inne i meg. Jeg er Polyanna i 5 lag ull, med Goretex både foran og bak og to dundyner i sengen.

"Misery likes company" er et betegnende uttrykk. Vi hutrer oss sammen her i Nord, inviterer til får-i-kål og åpner et par flasker rødvin. Og vips, så er vi riktig glade:) Er du i tillegg den stolte eier av en peis holder du lykken i din hule hånd.
- For ingenting er så deilig som å krølle seg sammen. Folde alle brettebare kropsdeler i og over hverandre, synke ned i en dyp stol og stirre henført på en sprakende peis. Lykke.
I allefall for en stakket stund..
For i morgen skal du opp og ut igjen, og har du ikke allerede tatt frem isskrapen så er det kun snakk om dager før "kulda setter inn" og du møter naglefrosten i frå havet.