Det skjer noe med oss når vi vandrer med freidig mot, i skog og på fjell.
Straks vi tar på oss tursekken fyldt med Kvikklunsj, kakao og appelsiner blir vi åpne og klare for utfordringer. 4-åringen våkner. Vi blir oppdagelsesreisende, arvingene til Nansen, Amundsen og Heyerdahl.
Vi legger i vei med et smil om munnen og HILSER på de vi møter på vår ferd.
Du trenger ikke ta trikken lengre enn til Markagrensa før dette vidunderlige skjer, eller gå over jordene til Fossum eller Muren... Plutselig er vi hjelpsomme og snakker sammen!
- 20 minutter tidligere sat du midt i rushen og viste nesten nabosjoføren finger'n fordi han kjørte 1 km under fartsgrensen..! Men nå er du plutselig klar for å dele både nisten din, sitteunderlag og rydde plass på tuen og snakke. Konversere om vær og vind. Ja, for vi snakker jo ikke om så mye annet med fremmende. Eller gjør vi det?
Jeg erindrer (over førti her vettu..) mange treff i skogen som barn. Møter med gråhårete, skrukkete, foroverbøyde gamlinger i blå anorakk, i beksømstøvler på treski med bambusstavene godt plassert i hjemmestrikkede vottebekledde hender. Sånne svære gamle votter med KLADDER på. Husker du de? Fy fader så kløende ekkelt!
-De var sannsynligvis knapt passert 40 og ordentlig utadvente. De vet hva jeg mener.
- Hun gale damen som kom susende på ski bakfra, med rungende stemme syngende, som skrek LØYPE rett før hun tok med seg et par grantrær og en forframset hund ned "dødsern" en bratt skråning (500 meter fra enden på Fossums lysløype).
Hun som alltid børstet sneen av seg og lo høyt Knallfornøyd, ja kanskje forelsket i livet!
- Eller han på sikkert 90, med kraftig underbitt og tobakksfarget stri bart. Som innbitt kavet seg opp, RETT FREM, ikke noe føkkings fiskebein der nei. Først til topps skulle han. Foran deg og lillesøsteren din og de andre som tidlig skulle krøkes...
Så stoppet han gjerne, tok seg en hvil og slo av en prat med seg selv. For i skogen møter du deg selv, det er kanskje derfor vi ofte finner veien dit. Vi skal jo ut på tur i tide og utide.
Nei hvor var jeg.. johei!
Det skjer noe med oss straks vi tar sekken fatt. Vi blir dynamiske, vi beveger oss ut og bort.
Vi RØMMER dagliglivet.
- Ikke rart vi smiler og gjør plass. Kanskje lurer eventyret bak neste furutre eller kanskje finner du restene av et miljøsvin som har lagt igjen en KIWIPOSE!
Det eneste jeg er temmelig sikker på er at det bor en nisse i oss alle.
- En liten villstyring uten fallskjerm som har fjellvettreglene i sekken, men sjelden snur. Som liker å grave seg ned, håpe, undre og vente på noe mer spennende...
Inntil da, hei hei og sett deg ned ved siden av meg du. Skal det være et krus kakao :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar